“ris” og ros
Dette har vært en av de sjeldne dagene som starter dårlig, men blir bedre etter hvert. Jeg hadde bestemt meg for å være flink å gå til skolen. Solen strålte og jeg skulle ta en liten omvei for å få meg en tur. Da jeg skulle gå var jeg selvfølgelig litt sent ute, men jeg skulle ta omveien uansett. Jeg gikk hardt ut, og tenkte å øke etter hvert. Da jeg kom opp i bakken her og skulle ta på meg det perfekte head-settet mitt for å høre på musikk, oppdaget jeg til min store ergrelse at discmanen var uten cd… “Ok…da får jeg høre på fuglesang i stedet”.
Så kom krampa og tok meg… Ikke baksiden, men fremsiden av leggene knøt seg mer og mer sammen for hvert skritt jeg tok. En intens smerte som bredte seg utover og til slutt hadde taket fra hofter til ankler. “Just great!” Siden omveien min er en gammel kjerrevei, var det ikke bare å hoppe på en buss heller. Her var det bare å bite sammen tenna og gå på. Jeg var jo sent ute også! Da jeg omsider hompet de siste meterne ned til skolen var ikke tårene langt una, men jeg rakk frem i tide. (Heldigvis!)
I dag skulle vi nemlig få tilbakemeldinger på sosiologioppgaven vår (gruppe-oppgave), og det var obligatorisk oppmøte. Elever og lærer gir tilbakemeldinger, og så kan man endre oppgaven før den leveres til sommeren og kan bli trukket ut til eksamen. Vi tok runden, og ga konstruktiv kritikk til hver gruppe. Da det kom til gruppa mi til slutt, var det ingen som hadde noe særlig å utsette på oppgaven vår(!) Til og med læreren sa at “dere har skrevet en meget bra oppgave, og hvis dere endrer noe særlig på den blir den dårligere”. Hurra,hurra, hurra!!! Som den perfeksjonisten jeg er, blir jeg skeptisk til om den faktisk er så bra, men det er moro med ros!
Flink jente!
Resten av dagen har gått med til huslige sysler, men det er utrolig hvor greit alt er når man har fått en sånn “selvtillits-bombe”. Jeg skal prøve å bli flinkere til å gi folk rundt meg ros. -Det koster så lite og gir så mye…
Til slutt noen lånte ord fra et klokt hode:
Vær vennlig -alle du møter,kjemper en hard kamp.
-John Watson-
