http://www.roverdatter.com/2005/12/23/sliten-grubler/ røvertøv, røveralvor, røverrør, røverbrøl og helt andre røverier Wed, 19 Nov 2008 22:30:01 +0000 http://wordpress.org/?v=2.0.5 http://www.roverdatter.com/2005/12/23/sliten-grubler/#comment-514 Fri, 09 Feb 2007 01:02:42 +0000 http://www.roverdatter.com/2005/12/23/sliten-grubler/#comment-514 [...] Jeg ”prøvekjørte” historien for noen gode medbloggere før jeg publiserte første del. Jeg fikk stort sett positiv respons og bare konstruktive tilbakemeldinger. Veiinger for og i mot. Etter det har det jo bare gått oppover. Jeg er faktisk overveldet og veldig takknemlig for responsen jeg har fått, og når Iversen topper det hele med å si at jeg ikke virker selvmedlidende i det hele tatt, så føler jeg at jeg har gjort en ”god jobb” med å formidle det jeg ville. Iversen sier videre i sitt kommentarfelt at jeg virker fryktelig barsk. Da dukker neste dillemma opp. (For ordens skyld; jeg skjønte at Iversen ikke mente det på følgende måte.) Hvordan unngå å virke selvmedlidende uten å samtidig fremstå som uanfektet? Siden jeg ikke har flere ferdigskrevne deler til never ending story, kan jeg ikke med sikkerhet si hva som vil dukke opp som tema. Men jeg ser for meg at noen fremtidige poster kan handle om nettopp den mentale biten ved å få MS-diagnosen. Da er også fallhøyden stor, fordi det kan være vanskelig å balansere mellom personlig og privat. Ettersom jeg skriver om det som har skjedd i fortiden, tror jeg allikevel at jeg har fått de ulike prosessene såpass på avstand at jeg er i stand til å gjøre dette skillet. Jeg er ingen spådame(!), men dersom det kommer noen syteposter (det har det jo gjort før), skal jeg gjøre mitt beste for å begrense det. Uansett vil mattisborgen inneholde mer enn sykdom og sorgens kapitler i fremtida også. [...] […] Jeg ”prøvekjørte” historien for noen gode medbloggere før jeg publiserte første del. Jeg fikk stort sett positiv respons og bare konstruktive tilbakemeldinger. Veiinger for og i mot. Etter det har det jo bare gått oppover. Jeg er faktisk overveldet og veldig takknemlig for responsen jeg har fått, og når Iversen topper det hele med å si at jeg ikke virker selvmedlidende i det hele tatt, så føler jeg at jeg har gjort en ”god jobb” med å formidle det jeg ville. Iversen sier videre i sitt kommentarfelt at jeg virker fryktelig barsk. Da dukker neste dillemma opp. (For ordens skyld; jeg skjønte at Iversen ikke mente det på følgende måte.) Hvordan unngå å virke selvmedlidende uten å samtidig fremstå som uanfektet? Siden jeg ikke har flere ferdigskrevne deler til never ending story, kan jeg ikke med sikkerhet si hva som vil dukke opp som tema. Men jeg ser for meg at noen fremtidige poster kan handle om nettopp den mentale biten ved å få MS-diagnosen. Da er også fallhøyden stor, fordi det kan være vanskelig å balansere mellom personlig og privat. Ettersom jeg skriver om det som har skjedd i fortiden, tror jeg allikevel at jeg har fått de ulike prosessene såpass på avstand at jeg er i stand til å gjøre dette skillet. Jeg er ingen spådame(!), men dersom det kommer noen syteposter (det har det jo gjort før), skal jeg gjøre mitt beste for å begrense det. Uansett vil mattisborgen inneholde mer enn sykdom og sorgens kapitler i fremtida også. […]

]]>