mattisborgen

Jeg holder en glassbolle i hendene mine. I den ligger noe dyrebart. Hvis jeg mister glassbollen, vil alt sammen bli knust i tusen biter. Min oppgave er å føre glassbollen og innholdet trygt fra havn til havn. Gjennom mørke ganger, og over åpne hav. Det er en lang ferd, og jeg kommer ut av kurs så fort jeg ser horisonten i det fjerne.

Vekten av glassbollen med innholdet, gjør at armene mine stivner og blir tunge. Jeg må stoppe en stund for å være sikker på at jeg har et sikkert grep om glassbollen. Det dirrer i armene, men jeg kan ikke miste den. Da blir alt sammen knust i tusen biter. Det er ennå langt å gå, før jeg kan hvile.

Stegene mine er forsiktige og myke. Nærmest som en linedanser setter jeg den ene foten foran den andre. Av og til må jeg stoppe for å gjenvinne balansen. Finne fokus, før jeg fortsetter ferden. Ett steg av gangen. For hver mørke gang, og hvert åpne hav, tror jeg at jeg er nærmere. Nærmere en trygg havn, der jeg kan legge fra meg glassbollen med det dyrebare innholdet, og få hvile.

Fra tid til annen møter jeg noen som vil holde glassbollen, men det tør jeg ikke. Tenk om de mister den, og alt sammen knuses i tusen biter. Jeg er ikke i havn. Ikke enda. Det er flere mørke ganger og åpne hav som venter, før jeg kan legge fra meg glassbollen. -Før jeg kan legge fra meg hjertet mitt, og hvile.