Å, fytti driten! Dette var da svært lite hyggelig lesing for en sutdent, boende på studenthjem, uten særlig mye til overs for sengekamerater av den lille sorten. Ikke det at jeg har grunn til mistanke om besøk av uvedkommende, men bare mulighetenes tanke gjør at jeg vurderer holde meg våken resten av mitt liv.
Da jeg gikk på folkehøgskole for mange herrens år siden, gikk jeg bl.a. sammen med ei lattermild jente. Hu var veldig lett å få til å le, noe jeg selvfølgelig “benyttet” meg av til stadighet. -Så lenge publikum ler, kan jeg holde på med røverstrekene mine i evigheter. I tide og utide.
En gang vi hadde øvelse til en oppsetning, stod hu og jeg bakerst på scena. Jeg husker ikke akkurat hva vi sa, men jeg var på ingen måte konsentrert om øvelsen. Nei, Røverdatter hadde sin egen lille forestilling der i bakgrunnen. Den lattermilde jenta og jeg skulle for anledningen være dansepartnere, og det var vel antakelig det som var temaet for mine utidige vitser. Hu lo og lo, og jeg fortsatte og fortsatte. Til slutt satt hu på huk foran meg og fikk nesten ikke puste.
Plutselig kikker hu opp på meg med et alvor i blikket, og nærmest staver ut: “Røverdatter, nå-må-du-hjelpe-meg!” Under henne var det kommet til syne, en passe avslørende dam på gulvet, og det gikk ett sekund før jeg skjønte hva som hadde skjedd. Hu hadde rett og slett ledd så hu tissa på seg.
Jeg vrengte av meg genseren, slang den om livet hennes, sendte henne avgårde, og grep fatt i nærmeste mopp. De som stod nærmest så på meg som store spørsmålstegn, og jeg lo og sa vel noe sånt som: “det var da fælt som vi søler!” el.l. De andre la ikke sammen 2 og 2 (tror jeg), og danset videre som de skulle.
Stakkars jente! -Og på en måte var det min skyld, som ikke hadde stoppet ablegøyene i tide. På vei ut mumlet hu noe om at det hadde skjedd før, men vi snakka aldri noe mer om det, så vidt jeg kan huske. Det var, og er vår lille hemmelighet.
Om jeg kunne løfte vekten av dine skuldre, og stryke bekymringene vekk fra din panne. Hvis jeg kunne tenne et lys i sjelen din, og peke ut riktig retning. Dersom jeg kunne svare på alle spørsmålene dine, og fjerne en hver tvil.
Om jeg kunne slette dine tunge tanker, og ta sorgen fra ditt sinn. Hvis jeg kunne puste liv i din glød, og vise deg veien. Dersom jeg kunne gjøre valgene dine lettere, og forvandle hat til kjærlighet.
Om jeg bare kunne gjøre det om igjen, og så gjøre det en gang til.
Ordene. De vakre ordene. Flettet sammen i myke linjer, slik at de gir gjenklang i seg selv. De som biter seg fast, og etterlater spor. Bokstavene som smelter på tungen, og betydningen som kiler i magen. Alt jeg ville si, som ble tyllet inn i et tåketeppe av taushet.
Tonene. De vakre tonene. Omkranset av dansende luft, fyller bølgene meg med lyden som velter ut i rommet. Rykker hjertet opp ved roten. Rytmen som merker meg med sine slag, og dynamikken som gir meg gåsehud. Alt jeg ville synge, som ble borte i et sukk av ydmykhet.
Ordene og tonene i meg.
Da er sirkuset i gang!
Det første året satt jeg klistra til skjermen, og fulgte med på Kurt Nilsen som til slutt gikk av med seieren. De to neste årene var det ikke like spennende, men jeg fikk da med meg noen finalerunder.
Nå er det i gang igjen, og jeg rettet blikket mot tv2, for å se på… Det skjærer i et sangerhjerte å se, og høre(!) noen av deltakerne. Jeg gremmes, vrir meg i stolen, holder hendene foran ansiktet, og kjenner at det stikker i magen. Det er helt utrolig at noen av de som er med, ikke hører/ser seg selv. I tillegg krangler de med dommerne, sånn at pinligheten når uante høyder. At tv2 velger ut disse klippene er ikke så rart. -For å få flest mulig seere, er de nødt for å plukke ut ytterpunktene.
Allikevel; jeg skjemmes.