mattisborgen

Det er ikke av frykt, at jeg lar være å publisere tegningene av Muhammed. Det er ikke av frykt, at jeg lar være å støtte aksjonen som oppfordrer til spredning av disse tegningene. Det er ikke av frykt, at jeg har valgt å lage en liste over de som mener noe av det samme som meg. (Her vil jeg forøvrig legge til at jeg ikke er enig i alt som blir skrevet i alle postene på lista.) Jeg er ikke redd!

Jeg føler ikke at ytringsfriheten er truet, og jeg mener at publiseringen av tegningene er intet mindre enn smålig. Jeg ser virkelig ikke poenget, og det er fordi jeg ikke ser hva det har for seg. Det gjør ingenting annet enn vondt verre, der det vi burde, er å gjøre vondt bedre. Jeg syns publiseringene vitner om arroganse, provokasjon og ellers alt som er tull og tøys og fanteri. Nei, det er ikke ulovlig å publisere de, men det er blåøyd. De som har gjort det, gjør ikke noe annet enn å pille etter navlelo.

Jeg tror det er på tide å faktisk sette seg litt inn i saken. Søke til de som faktisk vet noe om hva som skjer, og lytte til hva de har å si. Jeg har lest uttallige blogger og artikler de siste dagene, -ikke bare de som jeg er enig med. I mine øyne er det flere konflikter som pågår, og ingen av dem vil løses eller blir bedre av publisering av bilder av Muhammed, Jesus, Buddah, Krishna, eller hvem-det-nå-skulle-være. Det er langt mer komplekse samfunnsmessige problemer som ligger bak det som nå utspiller seg. De som ikke ser at dette handler om mer enn ytringsfrihet og religion er, etter min mening, ganske sneversynte. (Og for de som forbanner Islam for alt det er verdt: det er ikke småtteri som foregår i den kristne Guds navn heller. -Det er da menneskene som skjuler seg bak religionene, og ikke omvendt.)

En av guttene på dette bildet er min bror. Altså; jeg vet litt om hvordan det er å være en av de som sitter igjen hjemme. Gjennom min bror, vet jeg litt om hvordan “ting” fungerer/ikke fungerer i Afghanistan (jeg kan ikke nok til å skjære alle land i midt-østen over en kam). Gjennom han, vet jeg også litt om hvordan det er å miste en kamerat i kampen for fred. Det er ikke et glansbilde med riddere på hvite hester. Selv om det er selvvalgt når det gjelder de Norske soldatene, er det kanskje ikke selvvalgt for alle. Vi er nødt for å kunne sette oss inn i andres situasjon (det kalles empati), og prøve å forstå andres kultur, historie og repektere at andre har et annet livssyn og levesett enn oss selv. Hvis ikke, kan vi jo bare sette i gang med å brenne Syriske, Iranske, Afghanske (og sikkert flere) flagg i ytringsfrihetens navn. Eller hvorfor ikke bare brenne ned ambassadene deres, og true dem på livet med det samme? Ærlig talt: Det er på tide å våkne, og lukte på kaffen!

Det er viktigere enn noen gang å ta på seg toleransebrillene, empatibuksene og forståelseshatten.