mattisborgen

Jeg er en ihuga fan av uttrykket: “Ærlighet varer lengst”. Det betyr at jeg har store problemer med å være uærlig. -På godt og vondt. Her burde det stått en hel del om nyanser, situasjoner og ulike personer, men jeg velger et svart-hvitt-bilde for postens skyld. Det er lett å kaste stein i glasshus, og dette er verken første eller siste gang jeg gjør det: Hvis det er snakk om alvorlige ting, så klarer jeg ikke å juge. Jeg er hellig overbevist om at “what goes around, comes around”, og derfor farer jeg ikke med løgn. -Fordi jeg rett og slett tror at det vil komme for en dag.

Problemet med å være ihuga fan av utsagnet: “Ærlighet varer lengst”, er nemlig at jeg forventer at andre er like ærlige med meg som jeg er med dem. Noe som selvfølgelig ikke er tilfellet. Jeg blir like overraska og skuffa hver gang. Å sitte igjen med SvartePer, er ikke morsomt. Jeg blir faktisk j**** forbanna av det. Ikke fordi det har noe med å vinne og tape å gjøre (som i kortspillet SvartePer), men fordi jeg føler at jeg blir holdt for narr. Selv om noen juger i beste mening, hjelper det ikke stort. At noen gjør det, er kanskje noe jeg må ta til etterretning, men jeg vil antakelig aldri klare det fullt ut. -Det ligger ikke i min natur.

Løgner, du er herved advart: Vær så vennlig og ligg unna. Ikke kast bort min tid og energi.

NB!