mattisborgen

Jeg er en ihuga fan av uttrykket: “Ærlighet varer lengst”. Det betyr at jeg har store problemer med å være uærlig. -På godt og vondt. Her burde det stått en hel del om nyanser, situasjoner og ulike personer, men jeg velger et svart-hvitt-bilde for postens skyld. Det er lett å kaste stein i glasshus, og dette er verken første eller siste gang jeg gjør det: Hvis det er snakk om alvorlige ting, så klarer jeg ikke å juge. Jeg er hellig overbevist om at “what goes around, comes around”, og derfor farer jeg ikke med løgn. -Fordi jeg rett og slett tror at det vil komme for en dag.

Problemet med å være ihuga fan av utsagnet: “Ærlighet varer lengst”, er nemlig at jeg forventer at andre er like ærlige med meg som jeg er med dem. Noe som selvfølgelig ikke er tilfellet. Jeg blir like overraska og skuffa hver gang. Å sitte igjen med SvartePer, er ikke morsomt. Jeg blir faktisk j**** forbanna av det. Ikke fordi det har noe med å vinne og tape å gjøre (som i kortspillet SvartePer), men fordi jeg føler at jeg blir holdt for narr. Selv om noen juger i beste mening, hjelper det ikke stort. At noen gjør det, er kanskje noe jeg må ta til etterretning, men jeg vil antakelig aldri klare det fullt ut. -Det ligger ikke i min natur.

Løgner, du er herved advart: Vær så vennlig og ligg unna. Ikke kast bort min tid og energi.

NB!

Jeg kan sitte og se på bilder av henne i timesvis. Nei, jeg kan betrakte henne i timesvis. Jeg kan snuse på henne, stryke henne over kinnet og kysse henne på pannen utallige ganger. Jeg kan synge for henne, gå med henne, skifte på henne, snakke med henne, trøste henne, kose med henne og danse med henne. -Any time!

Hun er så fin, skjønn og god! Hun kan selvfølgelig ikke beskrives, lille unike mennesket.
-Også er det så godt å sove på brystet til tante Røverdatter.

Denne uka blir bra. Jeg har det på følelsen. Den er allerede halvfull med planer, og uansett om jeg må gjøre litt lekser (les: skrive oppgaver) så skal det bli godt med etterlengtet skolefri. Jeg vet at det ikke er lenge siden jul, men etter en intensiv oppstart er det greit å samle tankene litt. Jeg må liksom ta en opprydning oppi knotten innimellom. Jeg skal til og med reise litt. Ikke langt, men jeg skal ut og bort og fram.

Om 2 uker skal jeg ut i praksis, og det blir veldig spennende. Jeg tror egentlig jeg kan korrigere meg selv med en gang, og si at denne våren blir bra! Søster sol har allerede tatt opp igjen kampen med Kong vinter, og selv om det er lenge til enda så seirer hun til slutt. I mellomtiden skal jeg få oppleve og erfare en hel masse nytt og spennende. Jeg skal få prøvd meg, og bli utfordra. Bring it on!

Tilbake til uka: i dag skal jeg forhåpentligvis treffe Røverniesa som jeg er så glad i. (Jeg går og nynner på “Isn’t she lovely” av Stevie Wonder…) Så skal jeg på bandøving. Vi skal øve inn 4 nye låter til konserten neste fredag, bl.a. “Respect” (A. Franklin) og “I’m outta love” (Anastacia). Tirsdag må jeg være flink skole-jente, og så vender jeg nesen mot hovedstaden. Jeg skal tilbringe et par dager der, og treffe gamle kjente. Ha! Det må bli bra!

Det kan kanskje ikke bli stort bedre?!

Dette er noe av det folk har søkt på når de havner her i Røverbloggen. (Det skulle være noe for en hver smak…)

Ingen saftige gloser eller usømmeligheter her i gården, nei…

Som jeg har nevnt tidligere har det sine ulemper å bo i hybelhus. En gang i høst satt jeg ved pc’en, og ante fred og ingen fare. Plutselig hører jeg: “blubb-blopp…boble-boble-boble…blopp-blubb-blubb” fra badet. Hm…det var da en rar bolbe-lyd. Jeg reiste meg fra stolen, og gikk bort til badet. Øynene mine søkte automatisk til doen, da den er det eneste der inne som innholder vann om kan boble. Nei, her skjer det da ingenting. Så ser jeg sluket i dusjen, til venstre for doen. Der er det en liten dam med grumsete vann. Sand og små fragmenter av “et-eller-annet” er blandet med vannet. I all verden! Mens jeg står der og antakeligvis ser ut som et stort spørsmålstegn, forsvinner vannet med et “svupp”. Sanden og fragmentene av “et-eller-annet” blir liggende.

Så banker det på døra. Jeg åpner, og der står naboen. Naboen er en hyggelig fyr, som praktisk talt ROPER “hei” hver gang jeg møter han i gangen eller på kjøkkenet. I tillegg krydrer han den høylydte hilsenen med ulike varianter av “hey” og “haai” o.l. Han har, som vanlig, et stort smil plantet i femøringen:
-Skjedde det noe i dusjen din nå?
-Eh, ja! Det sa blubb-blubb, og så var det en dam der…
-Ja, jeg var på do, skjønner du!
-Festlig!
-…Og da jeg trakk ned, så kom det opp i dusjen.
-Hæ? Kloakken har vel ikke samme rør som dusjen og vasken?
-Jo, den har det. Det er samme systemet.
-Nice!

Vi diskuterte en stund om vi skulle ringe vaktmesteren, men ble enige om å avvente siden vannet hadde forsvunnet. Jeg gikk løs på dusjen med klorin, og det skjedde ikke noe mer.

Ikke før for et par uker siden. Igjen sitter jeg og aner fred og ingen fare, når jeg hører: “blubb-blopp…boble-boble-boble…blopp-blubb-blubb”. Denne gangen vet jeg hva det er. Klokka var 01, og tanken på naboens dritt i min dusj, var ikke særlig innbydende. (Det er den forresten ikke, uansett tid på døgnet.) Klok av skade fra forrige gang, hadde jeg gått til innkjøp av Plumbo. Det hadde naboen også, så vi satte hardt mot hardt og tømte hver vår flaske i hver vår dusj. Hvis du er rørlegger og leser dette, så vrir du deg vel i stolen ved tanken på Plumbo i avløpet. Jeg beklager, men kan informere om at jeg tok naboen i et lite kurs om hva som skal/ikke skal kastes i do. Jeg forklarte at det bare er tiss og bæsj og dopapir som skal i do, og ikke q-tips, bøss, eller appelsinskall(!)

Plumbo gjorde susen, og nok en gang måtte klorinen til pers. Nå håper jeg bare at det ikke skjer igjen…