tilståelse
For nesten 10 år siden sa mamma: ”det er et helt liiiv mellom 20 og 30”. Da hun sa det, tenkte hun nok på at hun selv ble gift, fikk barn, bygde hus og ellers etablerte seg i denne fasen av livet sitt. Røverdattera derimot, har ikke gjort et plukk av noen av de tinga. Jeg er så singel og barnløs som det går an å være, og jeg nærmer meg 30 med 7-milssteg. Ikke eier jeg nåla i veggen heller.
Det har selvfølgelig skjedd mye på nesten 10 år, men jeg vil ikke si at jeg har levd et ”helt liiiv” på den tida. Jeg låner en tv, leier hybel og den eneste gjenstanden jeg kan kalle min er pc’en. Jeg har jo klær og noen bøker og litt sånn, men jeg vil ikke si at det kvalifiserer til tittelen ”etablert”. Det pussige er at jeg syns ikke det gjør noe. Økonomisk er det ikke særlig heldig, men bortsett fra det er jeg fornøyd. Jeg bruker ikke energi på å lengte etter noe jeg ikke har, når jeg heller kan bruke den på å glede meg over det jeg har. Ja, det var egentlig ikke det jeg skulle skrive om…
Det jeg skulle skrive om, er at jeg syns selv at jeg forandrer meg. Det er mulig at dette er ren og skjær innbilning, men det føles som om det skjer en endring. Ikke over natta akkurat, men…jeg vet ikke om jeg klarer å si det…jeg tror jeg driver og blir…voksen. Jeg har aldri kalt meg selv voksen, og jeg skjønner fortsatt ikke at det er meg de snakker om hvis jeg omtales som ”dame”. Det er mulig jeg kommer til å angre bittert på at jeg har meddelt følgende, men det føles HELT greit å nærme seg 30 år, og de voksnes rekker.