når voksne blir barn
Fra 10-12 årsalderen var jeg mer eller mindre tvunget til å innta en voksenrolle i forhold til min far. I dag måtte jeg innta denne rollen i forhold til min kjære farmor. Hun hadde i fått et nytt drypp i helgen, og jeg merket forverringen med en gang jeg kom inn døren. Hun sa at hun følte at “det går fort nedover” nå, og at hun burde vært på sykehuset.
Da jeg hadde vært der en stund, måtte hun på do og trykket på trygghetsalarmen for å få hjelp. Hjemmehjelpen kom etter en halvtimes tid, og som hun selv sa: “Man kan like gjerne skite i buksa, mens man venter”. Da hjemmehjelpen kom fikk jeg litt informasjon om hvordan det hadde vært de siste dagene. Farmor hadde falt og blitt liggende på gulvet lenge før de kom og hjalp henne. Hun hadde også sittet i en kald leilighet, siden ingen hadde passet på varmeovnene. Hun klarer åpenbart ikke å ta vare på seg selv, og vi ble enige om at jeg skulle ringe legen. Det endte med at farmor ble hentet i ambulanse, og jeg fulgte med til sykehuset. Hun spurte etter meg hele tiden: “Røverdatter, er du der?”, og jeg svarte: “Ja, jeg er her.”
Som en redd liten jente lå hun i den store sykesengen og ble undersøkt av en sykepleier. Jeg holdt henne i hånden og strøk henne over håret.
Etterpå fikk jeg takk av min far for at jeg hadde ordnet opp. (For han kunne jo ikke gjøre det i går kveld, da han var der og så hvordan det stod til!?)
