mattisborgen

Onsdag kveld kom endelig reaksjonen. Mamma og jeg satt oppe og snakka til halv tre. I går var jeg i begravelse, og det var vondt og trist. Man blir så tom og oppspist etter en sånn påkjenning, men det var allikevel godt å avreagere.

Jeg tror fortsatt ikke at hun er borte. Jeg kan høre latteren hennes, og kjenne parfymelukten. Jeg orker ikke å slette telefonnummeret fra mobilen, eller stryke adressa fra boka mi. Da bilen fra begravelsesbyrået kjørte avgårde i sneglefart hadde jeg lyst til å rope: “Hvor skal du? Skal du bare dra nå?”

Etterpå var mange av oss samlet på en av byens kaféer. Vi lagde langbord, og det spilte ingen rolle hvem som kjente hvem. Det var gamle kjente og folk som ikke hadde møttes før i skjønn forening. Jeg vet at L hadde likt det. -Veldig godt.

Jeg føler meg urettferdig behandlet. Og når jeg føler meg urettferdig behandlet blir jeg som regel vond. I kjølvannet av Lenis første post om Agrippas blogg, har det dukket opp flere poster. Delirium har skrevet en bra post om sitt syn på saken, og nå tar medlemmer av Redd Barna Våre-forumet til motmæle. Marianne Haslev Skånland skriver i sin siste post at kommentarene etter Lenis post synes å gå en stor vei utenom Agrippa-bloggen. Hun skjærer like godt alle som har kommentert over en kam, og sier:

De er ivrig opptatt av barnevernet, mener å vite alt relevant, dømmer barnevernsofre nord og ned, men de vil absolutt ikke prøve å finne ut mer.

Siden jeg er/var en som kommenterte (og kommenterer) postene hos Leni, sikter hun altså til meg også. Ja, jeg er ivrig opptatt av barnevernet. De andre meningene, kunnskapene og holdningene hun tillegger meg stiller jeg meg uforstående til. Jeg har aldri ment å vite alt relevant, dømt barnevernsofre nord og ned (snarere tvert i mot), og jeg vil veldig gjerne vite mer. Jeg har lagt igjen følgende kommentar etter Lenis siste post, men gjentar den gjerne her også:

Det er synd at ikke man kan kommentere uten å ha en profil på forumet “Redd Barna Våre”. Jeg vil gjerne se litt fakta bak historiene til Agrippa, Arild Holta og Marianne Haslev Skånland. De fargelegger historiene sine med alskens påstander og beskyldninger, men ikke et ord om hva som har skjedd eller hvorfor. Det er lenge siden jeg slutta å tru på julenissen… Å tillegge andre en mening, holdning eller verdisyn ser jeg på som oppgulp i mangel på saklige argumenter. Vis meg saken(e), og jeg skal prøve å være så objektiv jeg kan når jeg leser den/de.

Vi snakker om høyst personlige opplevelser, for de som bruker ord som misbruk, hjernevasking og overgrep. Derfor ser jeg på denne debatten som viktig og interessant, og jeg tror det er bra å ta den på alvor. Jeg er ikke så naiv at jeg tror jeg kan endre disse menneskenes syn på barnevernet, men på samme måte som jeg prøver å se menneskene bak bloggene håper jeg at de kan se barnevernet bak meg.

Leni har skrevet en post om bloggen Agrippa. Den finnes under forumet ”Redd Barna Våre”. Jeg oppdaget forumet og de tilhørende bloggene for noen dager siden, og jeg er glad for at Leni skrev “Agrippa -en blogg jeg ikke vil lese”. Jeg engasjerte meg i kommentarfeltet hennes og hun utfordret meg til å si noe om saken fra ”innsiden”. Jeg begynte på et svar, men det ble en post i stedet:

Som 1.klassing på barnevernspedagogstudiet kan jeg ikke påberope meg å være “på innsiden” riktig enda syns jeg. Når det er sagt, så er jeg enig i mye av det som blir sagt hos Leni. Barnevernet kan nok forbedres, og sikkert utdanningen også. Det jeg foreløpig vet når det gjelder jus, er at vi har det som tema/fag alle 3 årene. -Da er det Lov om barneverntjenester (barnevernloven) som står i fokus. Denne loven, dens foreskrifter og yrkesetisk grunnlagsdokument legger mange føringer på hvordan barnevernet kan og skal utføre jobben sin. Det er desverre ingen garanti for at feil ikke blir begått.

Barnevernet jobber for å bli mer åpent, men som nevnt hos Leni er det begrenset p.g.a. taushetsplikt og personvern. Når saker blir omtalt i media er det som regel en familie som uttaler seg. Det er mange følelser i sving, og man forstår at ulike situasjoner kan være opprivende. Barnevernet på sin side har mange grunner til hvorfor de griper inn i en families liv. Problemet er at det eneste de kan si til media, er: “ingen kommentar”.

I løpet av 1. året i utdannelsen er vi innom 8-9 ulike grunnfag, så på den måten leker vi ikke butikk. Når det er sagt, kan man alltids stille spørsmål om det er nok. Vi har ca. 15 skriftlige besvarelser i løpet av året, og en skriftlig og en muntlig eksamen nå til sommeren. Det er mange interessante masterstudier man kan ta etter bachelor, men jeg har ingen tall eller statistikker på hvor mange som tar disse. En annen ting er at studiet er lagt opp på forskjellige måter ettersom hvor i landet man tar den. I tillegg blir det lagt vekt på personlig kompetanse. Det er selvsagt noe som er vanskelig å kontrollere/luke ut gjennom oppgaver og karakterer, men det kreves at man reflekterer over personlig egnethet.

Det skal også sies at barnevernet har mange oppgaver. Fra kommune (1. linjetjenesten) til stat (2. linjetjenesten). Det er et stort spenn fra de som utreder og evt. fatter vedtak, til de som har ansvar for å planlegge og å utføre tiltak. Barnevernspedagoger trengs på mange arenaer, enten det er som saksbehandler i kommunen, miljøarbeider i institusjon, medlem i fylkesnemda eller barnevernspedagog i skolen (for å nevne noen).

Hva Redd Barna Våre-forumet og den tilhørende Agrippa-bloggen angår, så ser det ut (for meg) som om de har litt mange baller i lufta. Her er barnevern, politi, skole, barnehage, psykologer m.fl. dratt inn i en stor smørje av beskyldninger og anklager. For den som har opplevd alt sammen er det en sannhet som man i utgangspunktet må ta på alvor. Allikevel; når deres sannhet blir uttrykt på denne måten mister den brodden. Dersom bare halvparten av det de beskriver er sant og opplevd, så er det mer enn nok grunn for barnevernet til å være bekymret og evt. gripe inn. Å påstå at barnevernet har så lite å gjøre at de må dikte opp saker er så absurd at jeg vet ikke hva jeg skal si. Jeg trodde bestemt det var tvert i mot; at barnevernet både har nok å gjøre, og for lite ressurser som så mange andre instanser.

Forumet og bloggene har på et finurlig vis en viktig funksjon for meg: Det gir en ekstra grunn for valg av studie. Jeg finner enda en mening i den viktige yrkesveien jeg har valgt, og vilje til å utføre den på en god måte.

Æh! Jeg tror heller jeg skal øve litt på gitaren min, jeg…

(red: Weeee! Me be supergitarist! ;)

Jeg skulle ønske jeg kunne skrevet en lang og fin påskerapport, men det kan jeg ikke. I går fikk jeg den triste beskjeden, og jeg er utenpå meg selv. Det føles uvirkelig og fjernt, og jeg venter på reaksjonen som jeg vet vil komme.

Jeg klarer ikke å sette ord på alt jeg tenker, så det kan hende det kommer en post om det senere. Eller kanskje jeg bare gjemmer den i hjertet mitt. Jeg vet ikke. Ute regner det. Jeg tror det er englene som gråter.