mattisborgen

Onsdag kveld kom endelig reaksjonen. Mamma og jeg satt oppe og snakka til halv tre. I går var jeg i begravelse, og det var vondt og trist. Man blir så tom og oppspist etter en sånn påkjenning, men det var allikevel godt å avreagere.

Jeg tror fortsatt ikke at hun er borte. Jeg kan høre latteren hennes, og kjenne parfymelukten. Jeg orker ikke å slette telefonnummeret fra mobilen, eller stryke adressa fra boka mi. Da bilen fra begravelsesbyrået kjørte avgårde i sneglefart hadde jeg lyst til å rope: “Hvor skal du? Skal du bare dra nå?”

Etterpå var mange av oss samlet på en av byens kaféer. Vi lagde langbord, og det spilte ingen rolle hvem som kjente hvem. Det var gamle kjente og folk som ikke hadde møttes før i skjønn forening. Jeg vet at L hadde likt det. -Veldig godt.