mattisborgen

Etter en halvtime-tre kvarter på gitaren er det ikke no’ morsomt lenger. Sånn. Ferdig. Jeg har for korte fingre, sånn at når jeg skal klemme ned den øverste bass-strengen (E’en), så legger fingrene seg over de andre strengene, og det kommer ingen lyd. Øh! Det er liksom meninga at det skal komme lyd når man spiller gitar! Da er det kjedelig.
Jeg liker ikke den som fant på at “øvelse gjør mester”.

MEN jeg har da i hvert fall lært meg å stemme i dag! Ellers ble det litt klimpring med forskjellige grep og toner. (Jøje meg, stakkars naboer…)
(Red: Jeg klarer ikke å bestemme meg for om det er inspirerende eller veldig demoraliserende å høre på Tracy Chapman etterpå…)

Du er ikke borte enda, men jeg savner deg allerede. Det er veldig trist å vite at jeg aldri får se deg igjen. At sist gang jeg traff deg faktisk var den siste, var jeg lykkelig uvitende om. Det var sikkert du også. Jeg husker ikke hva de siste ordene jeg sa til deg var, men de var over telefonen. Jeg tror det var noe sånt som: ”Jeg ringer deg senere” eller ”om noen dager”. -Det gjorde jeg også, men da kunne vi ikke snakke med hverandre. Jeg tror du vet at jeg er glad i deg, og jeg vet at du er glad i meg. Det er viktig.

Jeg bare håper så inderlig at mamma’n din husker, og orker, å gi deg den klemmen fra meg…

Hurra! Jeg får igjen på skatten! Hurra! Mye mer enn jeg trodde! Hurra! Mye mer enn jeg turte håpe! Hurra! Juni og Juli er reddet! Hurra! Alt ordner seg! Hurra! Jeg får igjen på skatten! Hurra!

I deg bor troen som får tvilen til å snu seg bort i skam.
I deg bor temperamentet som kjedsomheten ikke tåler.
I deg bor tryggheten som får redselen til å grave sin egen grav.
I deg bor gleden som gjør at sorgen blekner matt.
I deg bor lidenskapen som jager forlegenhetens sukk.
I deg bor tålmodigheten som kuer ubesluttsomheten.
I deg bor inspirasjonen som åpner stengte dører.
I deg bor sikkerheten som trenger selvhøytideligheten opp i et hjørne.
I deg bor nerven som kveler likegyldighetens pust.
I deg bor forståelsen som ikke kjenner skepsisens grenser.
I deg bor glimtet som usynliggjør sårbarheten.
I deg bor varmen som smelter ned muren av is.
I deg bor kjærligheten som tvinger betingelsene i kne.

Endelig! Bursdagsgaven er i hus! Fine gitaren min. Min, min, min! Det som mangler nå, er at gitaren og jeg forenes med den nyinnkjøpte nybegynner-boka. Den befinner seg i en annen by, så jeg må nok bare være tålmodig en stund til.

Jeg har over hode ikke greie på instrumentet jeg har ønsket meg og fått. Det kan kanskje sammenlignes med å få en baby. Alt er fint, helt til du kommer hjem og er alene med vedkomne. Da vet du ikke helt hva du skal gjøre, og blir bare sittende å kikke. Det eneste jeg kan fortelle om gitaren, sånn rent teknisk, er at den heter Ibanez, har stålstrenger, og innebygd microfon. Noen sa at det betyr at den er halvakustisk, men jeg har ingen formening om det medfører riktighet.

Aller først må jeg lære meg å stemme den, for ingenting er verre enn et surt instrument! Nei, takk! Deretter må jeg friske opp igjen de glemte kunnskapene fra ungdomsskolen. Etter det, er det meget stort lerret å bleke. Jeg er spent på om jeg klarer å være tålmodig nok til å bli så flink som jeg har lyst til å bli. -Det vil tiden vise, men aller først må gitaren og jeg finne boka…