venninneprat
Jeg har aldri hatt for vane å slenge rundt meg med uttrykket ”bestevenninne”. Antakelig (jeg er ikke helt sikker) fordi det er vanskelig å måle vennskap. Mamma er av samme ulla, så det er mulig det er arvelig. Til tross for dette har jeg et knippe venninner, eller kvinnelige venner om du vil. Hvert vennskap har sine kvaliteter, men når jeg tenker meg om måler jeg de heller i avstand/nærhet.
Jeg har ”de perifere”. Bekjentskapene. De som det er greit å stoppe og slå av en prat med, eller kanskje ta en kaffe en dag det passer. Vi treffes ikke så ofte, kanskje mest tilfeldig hvis vi er invitert på samme fest eller går forbi hverandre i gågata. De som ikke kjenner meg så godt, men som kanskje vil bli bedre kjent.
Så har jeg de som tilsynelatende skal ligge et hakk lenger opp på skalaen enn ”de perifere”. De som jeg har delt mye med, men som jeg allikevel ikke føler noen voldsom tilhørighet med. De som jeg har vært ute på byen med, og som jeg kanskje har vært mest sammen med i dagliglivet de siste årene. Disse som jeg er litt usikker på, og ikke helt vet hvordan jeg skal forholde meg til. De som kjenner meg, men som allikevel gir meg følelsen av at jeg ikke alltid er bra nok.
Jeg har også ”avstandsvenninner”. De som jeg sjelden treffer, men når vi treffes virker det som om vi aldri har vært borte fra hverandre. Praten går like livlig selv om vi ikke har snakket sammen på månedsvis. De som kjenner meg og allikevel syns det er ok at jeg er som jeg er.
En ung og ny kategori er “nett-venninnene”. De som jeg kan tulle og tøyse med. Være alvorlig med. Betro meg til uten å måtte snakke. Disse som er et knippe veldig forskjellige damer, men som på et merkelig vis har funnet noe felles. De som kjenner meg gjennom skjermen, men allikevel har sett sjarmen. ;)
Til slutt har jeg de venninnene som jeg ville betraktet som ”best” hvis jeg brukte den målestokken. De som alltid er der hvis jeg trenger dem. De jeg alltid kan ringe, om det så er midt på natten. Disse som er gjensidige og i balanse. De som jeg føler meg trygg og vel sammen med. De nære, som definitivt er i mindretall. Noen ytterst få perler, som er verdt mer enn tusen bekjentskaper. De som kjenner meg på godt og vondt, men allikevel er glad i hele meg.