mattisborgen

Jeg tror ikke jeg er pasifist. Jeg tror nemlig at volden ligger veldig latent i meg. Det vil ikke dermed si at jeg ikke klarer å styre meg, men dersom jeg måtte forsvare meg selv eller andre, tror jeg ikke jeg hadde nølt. Nå har jeg ikke vært i en slik situasjon, så for alt jeg vet kan det hende jeg hadde blitt handlingslammet. Jeg har allikevel grunner til å tro det motsatte.

I mine tidlige ungdomsår hadde jeg et par episoder der jeg tok steget ut av pasifismen. Den ene gangen fikk jeg en liten ørefik og svarte med en stor. Hvis ørefiker kan måles på en skala fra 1-10, fikk jeg en 3’er, og svarte med en 8’er. Den andre gangen kastet jeg en lysestake etter broren min. Jeg har fortsatt dårlig samvittighet ovenfor min bror, men det er en annen historie. Jeg har også vært i situasjoner der jeg har måttet vri meg ut av ufrivillige grep, og måtte ta i bruk min fysiske styrke for å komme løs. Det er noe som skjer når jeg blir veldig sint eller redd. Da tenker jeg ikke over om jeg er pasifist eller ikke, men jeg gjør det jeg ser som nødvendig i situasjonen. I ettertid kan nødvendigheten alltids diskuteres, men poenget er at der og da tenker jeg ikke. Når det er sagt, så oppfordrer jeg ikke til vold. Jeg har også vært i situasjoner der jeg har gått i mellom eller gjort andre ting for å forhindre bruk av vold.

Er man pasifist hvis man tyr til vold i selvforsvar? Noen vil si nei, andre vil si ja. Hvis noen hadde truet min lille niese, hadde jeg ikke vært pasifist om jeg så hadde fått betalt for det. Jeg ville gjort hva som helst, og tatt i bruk hvilke som helst midler, for å beskytte henne. Om jeg ville gjort det samme for et ukjent barn? Ja, det tror jeg. Er jeg i mot krig? Er jeg i mot tortur? I utgangspunktet ja, men jeg kan også se at i enkelte tilfeller kan det være eneste utvei for å hindre ting som er verre. I så fall, må det selvfølgelig være siste utvei.

Er du pasifist? Hvis du er i tvil kan du jo ta denne testen. Den er nok veldig pålitelig ettersom jeg fikk til svar at jeg er på vei til å bli voldelig og må prøve å holde meg unna situasjoner der vold kan oppstå.

Nå har jeg sust rundt i bloggerby et halvt års tid. Rykter når meg (på mystisk vis), og noen av dem viser seg å være sanne. Hvis du tilfeldigvis er en av dem som har en hemmelighet, trenger du ikke å bli vill i trusa; jeg skal ikke avsløre noe her.

Det som er rart, er hvor interessante noen blogger plutselig blir når jeg får vite litt av sannheten om hvem som står bak. Spesielt de som er sagnomsuste. Noen av disse bloggene var, for meg, totalt uinteressante da jeg ikke visste hvem som stod bak de anonyme profilene. Nå ser jeg nye historier bak ordene, og det er spennende. Sammenhengen er annerledes og gir en annen mening. Jeg ser en oppriktighet som jeg ikke kunne se før, og det er utelukkende positivt i mine øyne.

Lørdagsrevyens Gry Blekastad Almås var ufrivillig og pinlig “to the point” da hun skulle annonsere overgangen mellom to nyhetssaker i kveld.

Den første omhandlet prinsesse Märtha Louise og hennes familie som var på teater for å se oppestningen av prinsessens bok “Hvorfor de kongelige ikke har krone på hodet”. Bildene viste en meget glad og fornøyd gjeng.

Nyhetsankeret proklamerer deretter:

Mens prinsessen er opptatt med å formidle kultur, konsentrerer broren seg om å bekjempe fattigdom i Guatemala.

Au! I forkant har altså Märtha formidlet til journalistene at hun ønsker å formidle at de er kongelige, selv om de ikke har krone på hodet. I neste øyeblikk snakker Haakon om å ta i bruk gode krefter på å bekjempe et alvorlig og stort problem. 1-0 til kronprinsen…

Sola steker om dagen. De lyse og lettkledde forvandles fort til griserosa og påkledde. Solkrem er et fremmedord på denne tida av året, og man lærer en gang for alle. -Hvert år.

Så tenker jeg på de mørke og svartkledde. De som farger det lange håret svart og kun har ett hvitt plagg på hele kroppen; tennissokkene. Svart tiltrekker seg som kjent varme, og jeg tenker at det må være som en gryte under alt det svarte.

Jeg kan ikke forestille meg hva som foregår under det svartfargede håret, men uttrykket “koke bort i kål’n” får plutselig en ny mening…