mattisborgen

Har du ikke fulgt med? Her er [del 1]

Høsten kom, og jeg flyttet sammen med ei venninne. Et liv som musikalartist er ingen dans på roser, så jeg skulle søke jobber ved siden av å gå på auditioner. Jeg visste at jeg hadde mye hard jobb og trening foran meg, men jeg var villig til å satse. Jeg ville ta sjansen. Jeg var bl.a. på audition til en oppsetning med Riksteateret, og kom med til siste runde. Selv om jeg ikke fikk rollen, var jeg storfornøyd med å være blant de som skulle få den magiske telefonen med ”ja” eller ”nei”. Det var et bevis på at jeg hadde noe der å gjøre, og som fersk i bransjen hadde jeg fått vist litt av hva jeg var god for.

Den vonde smerten bak øyet kom og gikk med ujevne mellomrom, men jeg avfeide den med at jeg manglet søvn. Det jeg ikke la merke til, var hvor mye jeg sov. Jeg kunne sovne hvor som helst, når som helst. –Nesten. Det var venninnen min som jeg hadde flytta sammen med, som påpekte dette. Den siste helga i august, var jeg en tur hjemme hos mamma. Vi skulle i 30-årslag den lørdagen, og da jeg våknet om morgenen var smerten der igjen. I løpet av dagen hovnet jeg veldig opp i ansiktet, og mamma (som visste at denne smerten hadde gjentatt seg noen ganger nå) sa: ”Nå blir du hjemme til mandag, sånn at vi kan finne ut hva dette er.” Jo, det var greit.

Samme ettermiddag satt mamma og jeg og så på kronprinsbryllupet på tv. Halve ansiktet var hovent, og mens vi satt der kjente jeg at jeg begynte å bli nummen rundt øyet. Etter hvert som minuttene gikk, kunne jeg kjenne at nummenheten spredte seg i høyre halvdel av ansiktet. Da jeg skulle ta en slurk med drikke kjente jeg at halve tunga var nummen, og det hadde den ikke vært sist gang jeg tok en slurk. ”Eh…mamma. Jeg tror kanskje vi skal ringe legevakta, for nå blir jeg nummen i halve ansiktet.” Som sagt så gjort. Vi fikk time, og rakk å se kronprinsparet gå ut av kirka som rette ektefolk, før vi troppet opp på legevakta. Der gjorde de ikke så mye annet enn å sende meg hjem med øyedråper, øyesalve og rekvisisjon til øye-poliklinikken mandagen etter. Vel hjemme smurte og dryppet jeg øyet, mens nummenheten gjorde sitt inntog i venstre halvdel av kroppen.

Jeg ble ikke bedre i helga, og høyre ansiktshalvdel og venstre kroppshalvdel sov sin dypeste søvn. Det var litt ubehagelig, men ikke vondt. Jeg måtte være litt ekstra forsiktig med hvor jeg satte ned foten, men ellers var formen fin. Mandagen morgen dro mamma og jeg til øye-poliklikken, til den rekvirerte timen jeg hadde fått på legevakta. Der ble øyet testet med bokstaver, bevegelige sjakkbrett på en skjerm, knapper jeg skulle trykke på når jeg så prikker inni en maskin, og jeg vet ikke hva. Vi ble fulgt fra rom til rom, og fra lege til lege. Til slutt sa jeg at vi kanskje skulle presisere dette med nummenheten. –Det var jo tross alt mer plagsomt enn øyet på daværende tidspunkt. Jo, legen var enig i at det ikke hørtes normalt ut, og henviste oss videre til nevrologisk poliklinikk. Og her er [del 3], [del 4], [del 5], [del 6], [del 7] og [del 8]