never ending story [del 3]
Har du ikke fulgt med? Her er [del 1] og [del 2]
Vel framme på nevrologisk poliklinikk, fikk jeg mitt første møte med turnuslege Tom. Han utførte en nevrologisk test, som ikke kan beskrives på noen annen måte enn latterfremkallende. Der stod jeg i undertøyet (og jeg hadde ikke på meg lørdagstrusa for å si det sånn), mens turnuslege Tom stakk meg med nål og lurte på: ”Kjenner du dette? Kjenner du dette? Og dette? Dette?”. Så gjentok han samme runden med en bomullsdott. Mamma og jeg fniste. Deretter bar det av gårde med å stramme, strekke, bøye og tøye armer og ben. Jeg måtte gjøre grimaser av ymse sort, og gå på en ”linje”. Holde armene rett ut fra kroppen, lukke øynene, og ta på min egen nese med pekefingeren, rekke tunge, smile, knipe sammen øynene osv. Mamma og jeg lo, og lurte på om det ikke var ”Skjult kamera”. Turnuslege Tom så ikke humoren i dette scenarioet, og svarte: ”nei, det er en alvorlig nevrologisk undersøkelse.” Mamma og jeg svelget latteren som to tenåringsjenter, og måtte ta oss sammen for ikke å le mer.
Jeg stod fortsatt i undertøyet, da turnuslege Tom sa at han ville konferere med en av de andre legene. Han var jo tross alt bare turnuslege, og ville ikke ta noen forhastede beslutninger. I det han forsvant ut døra fikk jeg klarsignal om at jeg kunne kle på meg igjen, og ett minutt senere satt vi og ventet. Mamma og jeg på turnuslege Toms provisoriske kontor. Sekundene tikket og ble minutter på den store klokka på veggen. Vi småpratet litt, og jeg sa: ”Tenk om jeg blir lagt inn’a! Jeg har aldri vært lagt inn på sykehus før!”. Etter tonefallet mitt å dømme, kunne jeg like gjerne sagt: ”Tenk om jeg vinner’a! Jeg har aldri vinni i Lotto før!” Da turnuslege Tom kom tilbake og sa at han ville legge meg inn, var det derfor med en viss spenning jeg gikk til mottakelsen. I bytte mot personalia, fikk jeg en seng med hjul, et lekkert plastikkarmbånd og en tilhørende lekker sykehusskjorte. Selv om jeg fint kunne gå selv, måtte jeg hoppe opp i senga, og bli trillet rundt av en ung herremann. Det bar rett opp på radiologisk avdeling for å ta CT av hodet. Der oppe insisterte jeg på å hoppe fra senga og bort til CT-maskina uten hjelp. – Jeg er da ikke SÅ sjuk!
De to neste dagene, bestod av tester i alle retninger. Elektroder på hodet, skjermer å se på, flere ”alvorlige nevrologiske undersøkelser”, legevisitter med svært få svar, og mye venting. Jeg tasset rundt i den lekre sykehusskjorta, og var både frisk og rask i forhold til jenta med Anorexia, som bodde på enerom og hadde egen vakt utenfor døra 24 timer i døgnet. Jeg var i grunnen både frisk og rask i forhold til hvor syk jeg var.
3:55