mattisborgen

Har du ikke fulgt med? Her er [del 1], [del 2], [del 3]

Dag 3 fikk jeg mitt andre møte med turnuslege Tom. Han var den heldige utvalgte til å utføre en ryggmargsprøve (spinalpunksjon) på meg. Dette hadde jeg selvfølgelig hørt en hel masse skrekkhistorier om, men turnuslege Tom gjorde jobben, og jeg slapp fra det med 15 minutter på horisontalen etterpå. Jeg fikk også beskjed om at jeg hadde fått time til MR den fredagen.

På daværende tidspunkt kunne de ikke gjøre så mye mer på sykehuset, og jeg fikk permisjon til å sove hjemme et par netter. MR-bildene skulle tas på Diakonhjemmet i Oslo, og siden de hadde klart å få time til meg innimellom de andre pasientene, måtte jeg være sikker på å være der i tide. Av den grunn måtte jeg sove på sykehuset, sånn at de kunne vekke meg, og sende meg av gårde i taxien som var bestilt.

Da jeg våknet fredag morgen, av temperaturmåleren som ble stukket brutalt og nådeløst inn i øret mitt, var klokka det første jeg så. Den var slettes ikke så lite som den skulle være! “Har dere glemt å vekke meg??? Jeg skal på MR i Oslo, og taxien skal være her nå!” Sykepleieren kunne berolige meg med at det ikke var noen taxi her enda, så jeg hadde det ikke så travelt(!) Noen kilometer unna ringer det på døra hos mamma. “Ja, det er taxi til frøken Røverdatter!”

Etter litt klabb og babb kom jeg meg av gårde, og på veien innover ringte mamma. Jeg satt med rekvisisjonen i hånda, og der stod det hva jeg skulle testes for. Jeg spurte mamma: “Hva er egentlig MS?” Hun er legesekretær og forklarte kort det hun visste. “Men hva er Cancer cerebri da?” Mamma sa fort at hun måtte jobbe, og at vi kunne snakkes senere. Det jeg ikke visste var at hun styrtet ut på pauserommet og ble stående der med tårer i øynene. Jeg hadde spurt om hva hjernesvulst er, og selv om jeg vet hva cancer er, så la jeg ikke sammen to og to.

Jeg kom for sent til timen, og måtte sende taxien tilbake, og dermed ble skattebetalerne belastet med 4000 kr. i stedet for 2000 kr. Etter dette har jeg betalt min skatt med glede. Jeg ventet en times tid, før de fant plass i timeplanen til meg.

Før undersøkelsen måtte jeg veies og ta av alt på kroppen som minnet om metall. Deretter gikk jeg inn i rommet der trommelen stod. Jeg la meg på en plate som stakk ut av trommelen, fikk er slags “gitter” i plast foran ansiktet, en alarmknapp i hånda, og beskjed om å ligge helt rolig. Så ble platen jeg lå på dratt inn i trommelen, og meg med.

Da MR-undersøkelsen var ferdig, spurte jeg om de hadde sett noe underveis. Det kunne de ikke svare på før en radiolog hadde sett på bildene. Selvfølgelig hadde de sett noe! Midt i undersøkelsen så jeg i speilet at de ble rare i ansiktet. Jeg spurte om alt var som det skulle og la til: “Dere ser så bekymra ut!“. Et kjapt hode diktet opp noe om at det var studenter til stede, og ikke visste helt hvilke knapper de skulle trykke på. Nuvel… Jeg kom meg omsider av gårde, med en stor og brun konvolutt under armen. Leverte bildene på sykehuset, og dro hjem. Avtalen var at jeg skulle komme tilbake til legevisitten dagen etter.

Mamma og jeg var på plass lørdag 1. september kl 10:00. Vi satte oss i tv-stua og ventet. -Og ventet. Etter stund kom legene forbi. Nevrologen sa at hun kom for å snakke med oss etterpå. Her burde jeg forstått at noe ikke var som det skulle. Mamma sa at hun syns det var skummelt at hun skulle snakke med oss etterpå, men jeg tror jeg avfeide det med at hun sikkert ville snakke med oss til slutt siden vi er så koselige. Legene passerte oss flere ganger, men til slutt kom nevrologen til oss. Hun sa at vi kunne gå inn på et rom rett ved siden av. Her burde jeg også skjønt at det var noe, men sant å si så trodde jeg aldri at det kunne være noe alvorlig. Jeg følte meg ikke særlig syk, bortsett fra nummenheten, og tenkte at det i verste fall kunne være en liten blodpropp. –Og da var det vel bare å få en pille, og bli frisk! (Snakk om å være naiv!)

Vi fulgte nevrologen inn i et slags besøksrom, og mamma og jeg satte oss i sofaen. Nevrologen satte seg på en stol på skrått ovenfor meg, og åpnet den store brune konvolutten fra dagen i forveien. Der kom hjernen min til syne i alle mulige vinkler og tverrsnitt. Hun pekte og forklarte noe om arr, hjernens ”innsjøer”, normalt og unormalt. Jeg tror jeg tenkte på hvor rar fasong jeg har på hodeskallen. Hun sa noe om en eller annen prøve som hadde vist seg å være ufullstendig, men at: “Alle tegn peker mot at du har MS“. Jeg så henne i øynene og sa: “Jaha. Hva innebærer det?” Nevrologen begynte å forklare. Jeg nikket og sa ja, ha og javel. I øyekroken så jeg plutselig at mamma hadde en forvridd mine i ansiktet. Hæ? Griner’a? Hvorfor griner mamma? Så begynte tårene å presse på.

Jeg husker ikke så mye av hva som ble sagt av fakta. Nevrologen klarte heller ikke å holde tårene tilbake, der det satt en 23-åring og hennes mor foran henne og gråt sine modigste tårer. Det eneste som har brent seg fast av nevrologens ord, fra den samtalen er at “mange med MS lever et helt normalt liv” og “du kan gjøre det du orker og har lyst til“. Jeg vet ikke hvor lenge vi satt der, men jeg husker jeg gråt i heisen og hele veien ut i bilen. Og her er [del 5], [del 6], [del 7] og [del 8].

Med fare for å være litt vel ivrig på “publish”-knappen kommer det her nok en post fra røverreiret. I dag vender jeg nesen atter en gang mot ustabil og svinedyr nett-tilgang, så da blir det fort ujevnt i rekkene igjen.
Men til saken:
Det er i disse dager populært å snakke om forholdet mellom kjønnene (på ulike kanter og ulike vis)…

Jeg syns det er litt rart at mange gutter nærmest steiler når jeg sier at jeg følger med på fotball-VM. Er jeg liksom ikke feminin nok da? Eller hva hvis jeg i tillegg bestiller pizza når jeg skal se åpningskampen? Har jeg forkastet all kvinnelighet? Og enda verre: Tenk om jeg i tillegg drakk øl sammen med pizzaen og fotballkampen! -Og likte det! Kjære vakre vene, da må jeg vel være fullstendig blottet for østrogen!

Er det sånn at hvis jeg ikke klager når det er fotball-VM, tilbragt pizza og øl så er jeg automatisk “en av gutta”? Jeg ville heller trodd at jeg var drømmedama…

Det er mulig denna er gammel og trå og grå, men jeg holdt på å dette av stolen her. Anbefales for de som lar seg fascinere…!
Og hvis noen kan forklare meg hvordan eller hvorfor etterpå, blir både imponert og takknemlig! Enjoy!

Bruk et par minutter på denne lille leken. Den er ganske mystisk. En morsom lek, som avslører hvor mye hjernen kan prorammeres… Følg instuksjonen så hurtig som mulig, men ikke les videre på neste spørsmål før du har svart på det foregående. Du behøver ikke å skrive ned svarene, bare svar i hodet og så gå videre til neste spørsmål.

Hvor mye er: 12+18?

RIKTIG: 30!

3+56?

59!

89+2?

91!

12+53?

65!

75+26?

101!

25+52?

77!

63+32?

95!

…Jeg vet det! Matematikk er hardt arbeid, men det betaler seg! Kom igjen, et par til…

123+5?

128!

HURTIG! TENK PÅ ET VERKTØY OG EN FARGE!

Du har tenkt på en HAMMER og RØD, ikke sant?
Hvis du ikke har tenkt på en rød hammer, er du blandt de 2% som har en annerledes (unormal) hjerne. 98% tenker på en hammer og fargen rød, når de gennomfører denne oppgaven.

Nå er det vel ikke normalt/pent å gå rundt å kalle verken seg selv eller andre for hore, men i og med at både Alliene og jeg er selvutnevnte meme-horer så er det greit. [Red: Jeg har visst blitt tægga av Esquil også, men han holdt seg for god til å kalle meg meme-hore i hvert fall.] Det kunne ikke kommet på et bedre tidspunkt! Jeg har ikke så mye spennende å skrive om siden jeg fortsatt er på bedringens vei etter at jeg stod på hue over doskåla hele natt til fredag. (Nei, det var ikke alkohol inne i bildet) Heldigvis var jeg hos mamma så hu kunne assistere og navigere med bøtter og kluter. Nok om det! Konserten i går gikk veldig bra til tross for en litt uggen form, og alle hjerter gledet seg. Jepp! Over til mememix:

Dagens Næringsliv: Hvilke bøker har du på nattbordet akkurat nå, og hva vil du si om dem?
For det første har jeg ikke nattbord, og for det andre leser jeg veldig sjelden. MEN når jeg en sjelden gang leser er det som regel sommer så nå var du heldig! Jeg kjøpte meg en bok for nøyaktig 2 1/2 time siden som jeg begynte å lese på toget. Den heter “En kvinne i Berlin” og er skrevet av en anonym kvinne. Jeg har bare kommet meg gjennom forordet og noen få sider inn i første kapittel, men den virker veldig spennende. Ellers har jeg planer om å lese “Morder uten ansikt”. Den fikk jeg til jul, men tør ikke å lese når det er mørkt og kaldt om vinteren…

TV3: Hvilken gjenstand ville du hatt med deg til Robinson-øya?
Det måtte vært noe praktisk. Mest sannsynlig et våpen, sånn at jeg kunne beskyttet meg selv mot farlige dyr og buskemenn, og skaffet meg mat på et underlig vis. Kanskje en Bazooka sånn at jeg slapp å gå i nærkamp, samtidig som jeg kunne bomba noen palmer for å få bål og kokosnøtter…

Dagbladet: Hvilket dyr føler du deg som?
Jeg føler meg som et menneske jeg. Men hvis jeg absolutt må velge må det bli Boxer, fordi de er lekne, beskyttende og hyggelige.

Sporten: Hva føler du nå?
Akkurat nå er jeg litt trøtt, men glad for å være hjemme igjen.

Dagbladet: Hvis himmelen fantes, hva ville du likt at Gud sa i det du ankom?
Det er vel ikke snakk om hvis, men når! Jeg tror Gud kommer til å si noe fjollete som: “Halloisen Røvis! Nå var det bra du kom! Vi skal til å åpne en flaske vin og fortelle noen røverhistorier. Ja, forresten: du gjorde en bra jobb!”

VG: Hvordan ser din drømmeforside av VG ut?
Eh… Jeg leser ikke VG så ofte. Det kunne gjerne vært meg selv med en historisk stor sjekk fra Norsk Tipping. -Bare som et eksempel liksom.

Hvor vil du helst dra, og hvilken kjent person ville du hatt med deg dit?
Ja, det var de spørsmålene her da. Jeg er jo så dårlig på sånn kjendisting. Jeg har vel blitt enig med Børge om at jeg heller skal dra til Mexico City enn New York City, men hvem jeg ville hatt med er en helt annen sak. Jeg er enig med Alliene om at det bare er tull å snakke snikksnakk med en eller annen kjendis man ikke kjenner. Da ville jeg heller dratt med en kjendis som jeg kjenner.

Hvor var du da Brå brakk staven? (Er du for ung: Hvor var du da Lady Di døde?)
Gammel eller ung: Jeg har ikke den fjerneste anelse!

Friends: Hvem ville du hatt på lista di over fem personer du får lov til å kose med uten at dama/typen din kaller det utroskap?
Det er nettopp de tåpelige tingene her som gjør singellivet til en fordel: Jeg trenger ikke en sånn liste, for jeg kan kose med hvem jeg vil.

Big Brother: Ta alderen på den eldste du har ligget med. Trekk fra alderen på den yngste. Gang svaret med antall partnere du har hatt. (Eksempler: 66 år - 16 år = 50*2 partnere=100, 17 år - 16 år=1*100 partnere=også 100). Hva er tallet ditt?
Hæ?

Hva er meningen med livet? Jo, nå skal du høre. (-For dette har jeg selvfølgelig svaret på) Øh… Dette er et spørsmål som jeg sikkert kunne skrevet side opp og side ned om, men jeg skal skåne dere. Jeg tror mye handler om å finne ut hva som gir mening for akkurat deg eller meg, og derfor vil vi jo ende opp med ulike svar hele gjengen. Og så må vi bli enige om at vi har ulike svar og ulike meninger om hva som er meningsfylt. Tjoheisann!

Magasinet: De første ordene. Kanskje de viktigste. Hvorfor ble det akkurat slik? (Bruk en bok, en handleliste, forrige bloggpost eller noe annet du har skrevet).
Har ikke peiling!

Meme’r: Hvem tagger du? (dvs. hvem utfordrer du til å svare på disse spørsmålene?)
Jeg tægger Shecat og Mikkeline for å prøve å lokke dem ut av bloggedvalen.

Har du ikke fulgt med? Her er [del 1] og [del 2]

Vel framme på nevrologisk poliklinikk, fikk jeg mitt første møte med turnuslege Tom. Han utførte en nevrologisk test, som ikke kan beskrives på noen annen måte enn latterfremkallende. Der stod jeg i undertøyet (og jeg hadde ikke på meg lørdagstrusa for å si det sånn), mens turnuslege Tom stakk meg med nål og lurte på: ”Kjenner du dette? Kjenner du dette? Og dette? Dette?”. Så gjentok han samme runden med en bomullsdott. Mamma og jeg fniste. Deretter bar det av gårde med å stramme, strekke, bøye og tøye armer og ben. Jeg måtte gjøre grimaser av ymse sort, og gå på en ”linje”. Holde armene rett ut fra kroppen, lukke øynene, og ta på min egen nese med pekefingeren, rekke tunge, smile, knipe sammen øynene osv. Mamma og jeg lo, og lurte på om det ikke var ”Skjult kamera”. Turnuslege Tom så ikke humoren i dette scenarioet, og svarte: ”nei, det er en alvorlig nevrologisk undersøkelse.” Mamma og jeg svelget latteren som to tenåringsjenter, og måtte ta oss sammen for ikke å le mer.

Jeg stod fortsatt i undertøyet, da turnuslege Tom sa at han ville konferere med en av de andre legene. Han var jo tross alt bare turnuslege, og ville ikke ta noen forhastede beslutninger. I det han forsvant ut døra fikk jeg klarsignal om at jeg kunne kle på meg igjen, og ett minutt senere satt vi og ventet. Mamma og jeg på turnuslege Toms provisoriske kontor. Sekundene tikket og ble minutter på den store klokka på veggen. Vi småpratet litt, og jeg sa: ”Tenk om jeg blir lagt inn’a! Jeg har aldri vært lagt inn på sykehus før!”. Etter tonefallet mitt å dømme, kunne jeg like gjerne sagt: ”Tenk om jeg vinner’a! Jeg har aldri vinni i Lotto før!” Da turnuslege Tom kom tilbake og sa at han ville legge meg inn, var det derfor med en viss spenning jeg gikk til mottakelsen. I bytte mot personalia, fikk jeg en seng med hjul, et lekkert plastikkarmbånd og en tilhørende lekker sykehusskjorte. Selv om jeg fint kunne gå selv, måtte jeg hoppe opp i senga, og bli trillet rundt av en ung herremann. Det bar rett opp på radiologisk avdeling for å ta CT av hodet. Der oppe insisterte jeg på å hoppe fra senga og bort til CT-maskina uten hjelp. – Jeg er da ikke SÅ sjuk!

De to neste dagene, bestod av tester i alle retninger. Elektroder på hodet, skjermer å se på, flere ”alvorlige nevrologiske undersøkelser”, legevisitter med svært få svar, og mye venting. Jeg tasset rundt i den lekre sykehusskjorta, og var både frisk og rask i forhold til jenta med Anorexia, som bodde på enerom og hadde egen vakt utenfor døra 24 timer i døgnet. Jeg var i grunnen både frisk og rask i forhold til hvor syk jeg var.

Og her er [del 4], [del 5], [del 6], [del 7] og [del 8]