“hei!”
Du går forbi et menneske (bekjent eller ikke), og i det du passerer vedkommende hilser du (av ulike årsaker). I det hilsningen har forlatt stemmebåndene bare vet du at dette er en av “stalkerne”. Et høyst ubetydelig hei, hallo, morn eller heisann, som brått og uventet er forvandlet til et irritasjonsmoment. Det blir hengende over deg, og du hører det på repeat til du er i ferd med å gå av hengslene.
Tonefallet ble helt feil. (Er det mulig?) Det endte for nedad- eller oppadgående. For lyst eller mørkt. Du hørtes mye gladere eller tristere ut enn det var ment. For syngende eller monotont. (Jeg var da ikke så glad for å se det mennesket! ) For sterkt eller svakt. Det som skulle være et hei ble et haay fordi det, på mystisk vis, blandet seg med et hallo på vei ut. (Det hørtes da veldig rart ut!) Det kom ut som et raut eller et bjeff. For hardt eller mykt. (Høres jeg virkelig sånn ut?) Nå kverner det rundt i nøtta som en slipestein med ADHD(!). Du er forfulgt.
-Det ble noe HELT annet enn det hjernen hadde brukt brøkdelen av et sekund på å forberede på forhånd. Hmpf!
