mattisborgen

Det er en velsignelse at mamma og jeg har evnen til å se det komiske i de fleste situasjoner. Da vi på tredje dagen satt på balkongen og så på regnet, etter å ha inntatt nok et usmakelig måltid på et overfylt spisested for så å ha gått i kø forbi alle jalla-butikkene som solgte luftmadrasser og saronger på vei tilbake til hotellet, så vi på hverandre og lo. “Her sitter vi da! -På ferie…” Det er fascinerende hva alkohol og godt humør kan gjøre med et udugelig feriested som skuffer på 9 av 10 punkter. (De kan jo tross alt ikke noe for været…)

Til slutt fikk vi 3 avslappende dager på stranda og fant en restaurant med god Tapas. Jeg har (hold dere fast!) pløyd meg gjennom 3 (TRE) bøker på 1 (EN) uke. (1 lettvekter; “Han er faktisk ikke interessert”, 1 helt grei og lettlest krim; “Morder uten ansikt” og en velskrevet og engasjerende krim; “Frelseren”.)

Konklusjonen er at ti ville hester ville ikke fått oss tilbake dit, MEN vi har klart å kose oss med bøker, drikke og hverandres selskap. -Etter hvert også med god mat. I morra er det striskjorte og havrelefse igjen.

…hjemme best.

Du går forbi et menneske (bekjent eller ikke), og i det du passerer vedkommende hilser du (av ulike årsaker). I det hilsningen har forlatt stemmebåndene bare vet du at dette er en av “stalkerne”. Et høyst ubetydelig hei, hallo, morn eller heisann, som brått og uventet er forvandlet til et irritasjonsmoment. Det blir hengende over deg, og du hører det på repeat til du er i ferd med å gå av hengslene.

Tonefallet ble helt feil. (Er det mulig?) Det endte for nedad- eller oppadgående. For lyst eller mørkt. Du hørtes mye gladere eller tristere ut enn det var ment. For syngende eller monotont. (Jeg var da ikke så glad for å se det mennesket! ) For sterkt eller svakt. Det som skulle være et hei ble et haay fordi det, på mystisk vis, blandet seg med et hallo på vei ut. (Det hørtes da veldig rart ut!) Det kom ut som et raut eller et bjeff. For hardt eller mykt. (Høres jeg virkelig sånn ut?) Nå kverner det rundt i nøtta som en slipestein med ADHD(!). Du er forfulgt.

-Det ble noe HELT annet enn det hjernen hadde brukt brøkdelen av et sekund på å forberede på forhånd. Hmpf!

Nå stikker jeg på ferie! -Og den blir fullstendig fri for pc, Internet, chat, msn, mail og den slags kommunikasjon. D.v.s: Jeg stikker ikke før i morra, så nå driver jeg og pakker og styrer. Foreløpig har jeg ikke den store reisefeberen, men den kommer kanskje? Jeg lover å gjøre mitt beste for å lese meg opp på deres blogger når jeg kommer tilbake. Da blir det nok litt jevnere med poster fra denna kanten også.

I mellomtiden kan dere nyte dette selvportrettet. -Det er jo vanligvis dårlig med lettkledde røvere her, så dette er rett og slett en once-in-a-lifetime-mulighet for noen og enhver…

Det tok (heldigvis) ikke lang tid før jeg fant noe annet å “vrøvle” om. Ellen har kastet ut ballen, og jeg tar gladelig i mot. Og hvis hun tar seg tid til å analysere min skrift også, er det veldig moro og litt skummelt!