mattisborgen

Jeg spurte hva dere mener om never ending story, og her er resultatene (Jeg fikk ikke til no’ fancy grafisk fremstillingsgreier):
den er lang, kjedelig og selvbedlidende 1%
den er interessant, spennende og informativ 46%
det postes nye deler alt for ofte 0%
det postes nye deler alt for sjelden 11%
det postes nye deler med passe mellomrom 10%
jeg vil vite mer 33%
jeg vil ikke vite mer 0%

Det var, etter min mening, veldig hyggelige resultater, og jeg var på ingen måte forberedt på at de skulle være så entydige. Det er ett menneske som valgte første svaralternativ, men i og med at så mange andre har sagt det mottsatte så tror jeg ikke jeg skal ta hensyn til det. (Du får heller la være å lese mattisborgen når jeg poster never ending story, da vet du.)

MS’en er ganske snill med meg om dagen, og det er jeg selvfølgelig glad for siden jeg har eksamen på mandag. Dagene frem til da trengs til lesing og ikke til (p)syk hjerne og kropp. Av erfaring er jeg litt forberedt på at jeg kan gå på en smell etter eksamen, men den tid den sorg. Jeg har en uke uten undervisning etter eksamen, så da skal jeg slappe av skikkelig. Jeg har faktisk vært på hver eneste forelesning siden vi startet i høst, og det er jeg ganske fornøyd med.

Det har vært et par dager hist og her hvor MS’en har truet litt. Bl.a. har jeg hatt litt vondt bak øyet; da skal’n liksom si i fra litt. Det er som når en unge gjør noe som h*n vet at h*n ikke får lov til, og skuler bort på mor/far for å få en reaksjon. Jeg har også hatt et par opplevelser på skolen hvor det føles som om armene mine skjelver; da er’n liksom sur for et eller annet. Det er som en trassig 3-åring som roper: “nei, jeg vil ikke, vil ikke, vil ikke!” Siden det ikke er noen innlysende grunner, så antar jeg at jeg ikke har gjort noe gæærnt og regner med at h*n bare er litt oppmerksomhetssjuk. Jeg prøver jo å ta hensyn, men av og til syns jeg at’n er litt vel urimelig, og da nekter jeg. Som regel går’n og legger seg i skapet sitt igjen, men jeg må være litt forsiktig i tilfelle h*n ligger på lur. Jeg har tøyd strikken for langt før, og det har jeg lært at jeg ikke bør gjøre.

MEN hovedpoenget her er jo at dette ser lovende ut og at dersom det blir kamp så slår vi tilbake!

[jeg vil bare gjøre oppmerksom på at denne posten er noget preget av det faktum at jeg har sitti med nesa nedi utviklingspsykologiboka de siste 3 dagene.]