mattisborgen

De aller fleste av oss synes jobben er viktig. Man er opptatt av å gjøre en god jobb, og bare det å fungere i en jobb gir en status i samfunnet. Ofte når vi treffer nye mennesker er det nettopp det vi spør om. Hva driver du med? Hva jobber du med? Det er en del av identiteten vår. Vi sosialiseres og oppdras til å være pliktoppfyllende og arbeidsomme. Det er høyt ansett å kunne gjøre en innsats for samfunnet og fellesskapet.

De aller fleste av oss får litt panikk hvis vi kjenner influensaen snike seg innpå. Det passer dårlig, for vi har mye å gjøre på arbeidsplassen. Man drar seg av gårde og gjør jobben, fordi man ikke vil gi seg. Det er ikke så ille at man ikke tåler en dag til. Man kan sove etter jobb, eller hente seg inn igjen i helgen. Vi holder ut, for vår egen selvfølelses del og for fellesskapets beste.

De aller fleste av oss har denne holdningen til jobben sin, og de aller fleste av oss tøyer strikken ganske langt før vi tar en tur til legen. ”Jeg er ikke den som går til legen for ingenting” er en kjent replikk og selv om jeg ikke har levd mer enn et halvt liv, snaut, har jeg enda til gode å møte en hypokonder. For det er det som er vår store skrekk. – Å bli sett på som en hypokonder. En som snylter på samfunnet og suger til seg sykmeldinger og skattepenger. Nei, da går vi heller på jobben når vi egentlig burde holdt sengen.

De aller fleste av oss tenker disse eller lignende tanker. Da er det ikke så moro når man en vakker dag står der og ikke har noe valg. Du må sykmelde deg av en eller annen grunn. Kanskje det til og med blir langvarig. Du får dårlig samvittighet og det knyter seg i magen hvis sykmeldingen må forlenges. I verste fall kan det hende at det, en gang i framtiden, ender med uførhet. Du vil ikke, men kroppen sier takk for seg. Hva sier du da? Er du en hypokonder som snylter på samfunnet? Tenk på det neste gang Kari på jobben sykmelder seg, og kollegaene hvisker og tisker i korridorene. Eller neste gang du må til legen eller være hjemme med syke barn. De aller fleste av oss er faktisk i samme båt. Vi liker ikke å være syke, og vi nyter ikke å ligge på sofaen når vi egentlig skulle vært på jobb. Vi tør nesten ikke å gå i butikken en gang, fordi vi er lært opp til at ”når vi har vært hjemme fra skolen, så kan vi ikke gå ut og leke etter middag”. Det er en uskreven regel som kan gå hardt utover livskvaliteten dersom sykmeldingen drar ut i tid.

De aller fleste av oss er med på å opprettholde disse tankene og holdningene hos hverandre. Vi gir oss ende over når vi selv er syke, bedyrer at vi (som sant er) er tynget av samvittighet og snart tilbake på jobb. Vi hvisker og tisker om Kari som er sykmeldt for n’te gang, og sprer kanskje en falsk oppfatning om at Kari er en unnasluntrer. Politikerne er også med på å opprettholde denne tankegangen, både ved å lage lover som vanskeliggjør mer enn de hjelper, og ved å uttale ting som ”nå må de begynne å stå opp om morran!”

Noen ytterst få av oss er hypokondere og samfunnssnyltere. De er unntakene som bekrefter regelen og dessverre er reglene, både de skrevne og uskrevne, laget for dem. Både den formelle og uformelle sosiale kontrollen dreier seg om et lite mindretall, men får allikevel ganske store konsekvenser for de aller fleste av oss.