mattisborgen

”Skal du eller jeg gå først?” Han så på meg, og jeg gjorde en rask vurdering. Dersom jeg gikk først ville jeg bli stående og vente på han utenfor huset hans, og det var jo SÅ flaut. ”Gå først du.” sa jeg, og han snudde seg og gikk. Jeg så etter han i to sekunder før jeg tittet rundt hjørnet og lot blikket vandre over skoleplassen. Vi var definitivt på fiendens territorium. På denne siden av skolen kunne man ikke oppholde seg uten spesiell tillatelse, og man måtte for Guds skyld ikke bli sett sammen med en gutt. Det betydde den sikre død. Det var risikabelt nok å ferdes på denne siden alene, om man ikke skulle observeres med en av det motsatte kjønn. Derfor pleide en av oss å gå først. Den andre ventet litt og trasket etter når kysten var klar.

På vår side var det ingen fare. Der var de som vi kjente og de på samme alder. Småskolen og storskolen ble de to sidene kalt. 1.-3. klasse på den ene siden og 4.-6. klasse på den andre.

Han hadde kommet et stykke opp i bakken nå. Jeg rettet på skolesekken og begynte å gå. Det var bare noen meter gjennom vepsebolet, og så ville jeg være på noen lunde trygg avstand. Så sant ikke noen oppdaget meg i siste liten og begynte å rope etter meg da. (”Rødt hår og fregner, passer når det regner!”) Hva skulle man gjøre da? Snu seg og rope noe tilbake? Late som ingenting? Jeg bestemte meg for det siste, i tilfelle.

Det gikk bra denne gangen også. Jeg skyndte meg videre opp bakken og rundt svingen. Der stod han og ventet. ”Hei! Hva skal vi gjøre?” Han hadde tatt frem en av skolebøkene sine, og satt på den lave muren utenfor huset. Vi bestemte oss for å gjøre unna leksene der og da, og ble sittende ute på muren.

Vi var bestevenner. 1.-3. klasse. Etter leksene lekte vi med kaninene bak huset eller så på film. Han hadde noen skikkelig skumle filmer som het ”Rocky” og ”Rambo”. Jeg syns vel egentlig ikke de var så interessante, så jeg fant på noe annet mens filmen gikk. Andre dager var vi ute i gata og lekte ”boksen går”, ”titten på hjørnet” eller ”høl i hatten”. Noen ganger hjalp jeg han med å rydde rommet. Jeg husker at jeg syns moren hans var så pen. Hun var nok den peneste mamma’n i klassa.

Ettersom vi ble eldre, og leker ble mindre interessante, var vi ikke så mye sammen. I hvert fall ikke på tomannshånd. Vi var kjærester 2 uker i 6. klasse, og bitre fiender et halvt år etterpå. –Uten sammenheng for øvrig. Vi sloss i skolegården. (Jeg var ikke den som lot meg pirke på nesa, og hadde lært å ta igjen.) Ikke bare sloss vi, men vi kasta hockeykøller etter hverandre. (Temperamentet var det ingenting å utsette på.) Lærerne kom til unnsetning, men jeg vred meg unna og løp hjem. Vi ble vel venner igjen dagen etter tipper jeg.

En dag da vi hadde begynt på ungdomsskolen møtte jeg han i korridoren. Vi stoppet for å prate litt, og plutselig oppdaget jeg at jeg stod og så opp på han. ”Hva? Er han høyere enn meg?” Jeg snudde meg og gikk. Plutselig gikk det opp for meg at vi ikke var barn lenger. Den Store Forandringen hadde begynt. Snart ville han vel bli sterkere enn meg også, hvis han ikke allerede var det. Vi fortsatte å henge i samme gjengen utenfor ishockeyhallen gjennom ungdomsskolen, men det var ikke snakk om å være med hverandre hjem å gjøre lekser lenger. Da vi begynte på forskjellige videregående skoler så jeg ikke så mye til han lenger. Nå treffes vi en sjelden gang når tilfeldighetene vil ha det sånn. Veksler høflighetsfraser og går hvert til vårt. Vi var bestevenner. 1.-3. klasse. Nå vet jeg ikke en gang om vi har noe til felles lenger.