mattisborgen

Jeg var 4 år og på butikken sammen med mamma. Jeg gikk som seg hør og bør foran handlevogna til mamma (jeg tror dette var før disse minihandlevognene kom) og viste vei. Det var ikke uten grunn at jeg gikk først i ”toget”. En ting var at jeg allerede da var en spirende ledertype, en annen ting var at mamma kunne ha en viss oversikt over hva røverdattera foretok seg. Det har blitt meg fortalt at jeg allerede fra 2-årsalderen har vært litt av en skeptiker. Første gangen jeg så julenissen og 17. mai – toget hadde jeg en morsk mine, med en dyp rynke i panna. Skeptisk. (Når det gjelder julenissen er ikke det så rart en var skeptisk siden det viste seg å være tanta mi.) Sånn er jeg fortsatt dersom det er ting jeg må konsentrere meg om eller ikke helt vet om jeg skal ta for god fisk. Da kommer pannerynken fram.

Der tuslet jeg foran handlevogna med mot i brystet, men akk så lite vett i pannen. Plutselig stopper jeg opp, og mamma observerer at mitt hode snur seg etter damen som er i ferd med å krysse min vei. Jeg følger henne med øynene hele veien, og mamma (som også ser damen) vet at nå kommer det. Og det kom. Det kom høyt og tydelig som om mamma var 20 meter lenger bak meg:

”Mamma! Seee hu dama der har SKJEGG hu da!”

Jeg vet ikke hvordan damen med skjegg reagerte, men mamma har vel verken før eller siden hatt så lyst på en spade å grave seg ned med. Det eneste mamma visste å gjøre var å prøve å avlede oppmerksomheten min med: ”Kom’a røverdatter, så skal vi finne melka”…