ekstremsport
Jeg bor i en relativt liten by. Den er i hvert fall liten nok til at byens bussjåfører burde kjenne ruta si sånn nogen lunde. Det slår meg derfor som noe underlig at de må bråbremse inn til hver fordømte bussholdeplass! Disse holdeplassene står stort sett(!) på samme sted hver gang, så de kan da umulig komme så overraskende på sjåføren? Det er rett og slett ubehagelig å sitte på i en buss som bråbremser i tide og utide. Hvis bussen er full, slik at noen må stå, er det bare å gripe fatt i første og beste. Disse sjåførene har det også med å gi bånn pinne ut fra holdeplassen. Her om dagen var det til og med en som la seg ut i veien og midt inn i et begravelsesfølge.
Den bussruta som jeg pleier å ta består blant annet av en meget lang og svingete nedoverbakke som verken har fortau eller belysning. Bussen setter utfor i beste berg- og dalbanestil, og jeg sitter med hjertet i halsen. Forskjellen er at bussen ikke har polstring, belter, puter eller andre typer sikkerhetsforetak som en berg- og dalbane har. Her er det altså bare å holde seg fast. Som et ekstra kick til hele turen (som jo forøvrig er mye billigere enn en berg- og dalbanetur) hender det at vi møter fotgjengere langs denne svingete, mørke veien. Bussjåfæren står på bremsen og fotgjengere skvetter i grøfta. Hjertet mitt kiler meg på drøvelen og magen stuper kråke både en og to ganger.
Spesielt på vinterstid gir disse bussturene en ekstra piff i hverdagen. Ikke bare er det billigere enn inngangsbillett på Tusenfryd eller mer praktisk enn strikkhopp, det er med livet som innsats også.