mattisborgen

De aller fleste av oss synes jobben er viktig. Man er opptatt av å gjøre en god jobb, og bare det å fungere i en jobb gir en status i samfunnet. Ofte når vi treffer nye mennesker er det nettopp det vi spør om. Hva driver du med? Hva jobber du med? Det er en del av identiteten vår. Vi sosialiseres og oppdras til å være pliktoppfyllende og arbeidsomme. Det er høyt ansett å kunne gjøre en innsats for samfunnet og fellesskapet.

De aller fleste av oss får litt panikk hvis vi kjenner influensaen snike seg innpå. Det passer dårlig, for vi har mye å gjøre på arbeidsplassen. Man drar seg av gårde og gjør jobben, fordi man ikke vil gi seg. Det er ikke så ille at man ikke tåler en dag til. Man kan sove etter jobb, eller hente seg inn igjen i helgen. Vi holder ut, for vår egen selvfølelses del og for fellesskapets beste.

De aller fleste av oss har denne holdningen til jobben sin, og de aller fleste av oss tøyer strikken ganske langt før vi tar en tur til legen. ”Jeg er ikke den som går til legen for ingenting” er en kjent replikk og selv om jeg ikke har levd mer enn et halvt liv, snaut, har jeg enda til gode å møte en hypokonder. For det er det som er vår store skrekk. – Å bli sett på som en hypokonder. En som snylter på samfunnet og suger til seg sykmeldinger og skattepenger. Nei, da går vi heller på jobben når vi egentlig burde holdt sengen.

De aller fleste av oss tenker disse eller lignende tanker. Da er det ikke så moro når man en vakker dag står der og ikke har noe valg. Du må sykmelde deg av en eller annen grunn. Kanskje det til og med blir langvarig. Du får dårlig samvittighet og det knyter seg i magen hvis sykmeldingen må forlenges. I verste fall kan det hende at det, en gang i framtiden, ender med uførhet. Du vil ikke, men kroppen sier takk for seg. Hva sier du da? Er du en hypokonder som snylter på samfunnet? Tenk på det neste gang Kari på jobben sykmelder seg, og kollegaene hvisker og tisker i korridorene. Eller neste gang du må til legen eller være hjemme med syke barn. De aller fleste av oss er faktisk i samme båt. Vi liker ikke å være syke, og vi nyter ikke å ligge på sofaen når vi egentlig skulle vært på jobb. Vi tør nesten ikke å gå i butikken en gang, fordi vi er lært opp til at ”når vi har vært hjemme fra skolen, så kan vi ikke gå ut og leke etter middag”. Det er en uskreven regel som kan gå hardt utover livskvaliteten dersom sykmeldingen drar ut i tid.

De aller fleste av oss er med på å opprettholde disse tankene og holdningene hos hverandre. Vi gir oss ende over når vi selv er syke, bedyrer at vi (som sant er) er tynget av samvittighet og snart tilbake på jobb. Vi hvisker og tisker om Kari som er sykmeldt for n’te gang, og sprer kanskje en falsk oppfatning om at Kari er en unnasluntrer. Politikerne er også med på å opprettholde denne tankegangen, både ved å lage lover som vanskeliggjør mer enn de hjelper, og ved å uttale ting som ”nå må de begynne å stå opp om morran!”

Noen ytterst få av oss er hypokondere og samfunnssnyltere. De er unntakene som bekrefter regelen og dessverre er reglene, både de skrevne og uskrevne, laget for dem. Både den formelle og uformelle sosiale kontrollen dreier seg om et lite mindretall, men får allikevel ganske store konsekvenser for de aller fleste av oss.

Han raver rundt på stuegulvet og slenger en av de kvinnelige festdeltakerne frem og tilbake i noe som skal ligne på en dans. Kona hans sitter ute på terrassen sammen med vertinnen og resten av selskapet. Det er ikke så lenge siden de ankom festen, og når jeg ser inn gjennom stuevinduet lurer jeg på når han rakk og bli så full. Jo, han hadde visst drukket litt før de kom.

Kona hans er vår venninne. Eller rettere sagt; han er gift med venninna vår. Ingen skjønner hvorfor, men alle tier. Han er beryktet for sine lysskye forretninger, og ufine oppførsel. Når han ikke er tilstede er han samtaleemne, men når han og kona er i nærheten tier alle.

Han kommer ut på terrassen og setter seg, med fruen på fanget. Han ser ned i utringningen min. Det er ikke første gangen. Når vi en sjelden gang er på fest sammen, ser han meg ikke i øynene når han snakker med meg. Han snakker med utringningen min. Åpningsreplikken er: ”Jeg er en gris, jeg.” Deretter følger han opp med: ”Jeg syns du har så fine pupper, og jeg har så lyst til å kna dem.”

Da jeg etter en stund får han på tomannshånd, og kona ikke lenger sitter på fanget hans, sier jeg akkurat hva jeg mener om oppførselen hans. At jeg syns det er utrolig respektløst ovenfor hans kone (som er min venninne) og at han ikke har noe med å se på andres pupper og fortelle hva han vil med dem. Jeg minner han på at han er gift, og at jeg vil ha meg frabedt den slags kommentarer. Spesielt fra min venninnes mann. (Jeg ville reagert dersom han var singel også.)

Han skjønner det ikke. Han vil ikke skjønne det. Det hele drar ut på jorder jeg ikke visste fantes en gang. Han trekker det ut. Kona hans blandes inn, og hun vet ikke helt hva hun skal si. Hun er enig med meg, men gift med han. Han skal saksøke meg. Det ender, etter langt om lenge, i ekteskapelig krangel og noen av de andre venninnene blir sure på meg. Jeg burde jo vite hvor dette ville havne. Nei, det visste jeg ikke. Og hvorfor i alle dager skal ikke jeg kunne si i fra når noen sier noe så respektløst og nedverdigende? Fordi vi skal tie og stryke med hårene. Akkurat som kona hans må. For å beholde husfreden. Kyss meg langsomt! Jeg forbeholder meg retten til å sette grenser for meg selv, til og med når det gjelder mannen til venninna mi.

Dagen derpå sender jeg en forsonende SMS. Jeg understreker at jeg mener det jeg sa kvelden før, men at saken nå er ute av verden. Svaret er politisk korrekt, og jeg kan tenke meg at natten ikke har vært hyggelig i den heimen. Hadde det vært min kjæreste/ektefelle hadde røde varsellamper blinket for lengst, men det er heldigvis ikke min kjæreste/ektefelle. Dette var verken første eller eneste gangen han har oppført seg sånn mot noen av hennes venninner.

Neste gang jeg treffer han hilser han i forbifarten. Han slår øynene ned. Store karen som alle skal tie for. Det var nok siste gangen jeg hørte noe om puppene mine fra den kanten.