mattisborgen

Da jeg begynte å blogge visste jeg ikke hva jeg begav meg ut på. Jeg hadde ingen formening om at jeg skulle skrive for andre, og enda mindre en formening om at jeg skulle få flere og faste lesere. Det var ikke koketteri, men blåøyd naivitet (er det smør på flesk?) som gjorde at jeg i begynnelsen tenkte at jeg skrev for meg selv. Eller for min egen skyld.

Etter en stund skjønte jeg at jeg hadde mer enn 3 lesere. Andre bloggere, som jeg anså (og fortsatt anser) som etablerte og respekterte bidragsytere (om jeg skal kalle blogging “bidrag”), begynte å linke til meg og å legge igjen kommentarer. Rundt nyttår hadde jeg en liten gjeng som stadig kom tilbake.

På vårparten en eller annen gang var det noe som skjedde slik at lesertallene gjorde et lite hopp. Jeg tror selv at det var mine tekster som ble bedre, og at jeg begynte å være mer bevisst på hva jeg publiserte. Jo, jeg bedriver selvsensur også, men blogging er blitt en slags underlig “sjanger”. Det er denne sjangeren jeg mener at jeg etter hvert behersket bedre. -I tillegg til at det gikk opp for meg at jeg ikke bare skrev for min egen skyld. Sommeren kom og med den sank både postfrekvensen og lesertallene. Jeg var ikke akkurat bekymret, men det var jo hyggelig når stua var full av gode og glade mennesker. Heldigvis skulle vi ikke så langt ut i høstmørket før leserne var tilbake på et noen lunde stabilt antall igjen.

Og nå kommer jeg til poenget. Ja, det er alltid hyggelig med nye lesere og alle er velkomne tilbake. Når det er sagt er jeg såre fornøyd med de leserne jeg har. Ikke p.g.a. antallet, men p.g.a. kvaliteten. Jeg har nemlig et godt knippe med kvalitetslesere. De er trofaste og lojale. De tilbakemeldingene jeg får er kloke og koselige, enten det er via hjelpsomme kommentarer eller rosende mail.

Jeg har ikke blogget mer enn et drøyt år, men jeg kan telle usaklige og/eller trollete kommentarer i mattisborgen på én hånd. De positive og seriøse tilbakemeldingene jeg har fått derimot (enten som kommentarer eller mail) er uten sidestykke. Dette, sammen med at jeg selv leser bloggene til noen av mine lesere, har gjort at jeg etter hvert har dannet meg et bilde av hva slags mennesker som skjuler seg bak ordene.
Det er altså med ganske stor trygghet jeg kan avsløre at dere er en gjeng engasjerte, hyggelige, intelligente, sjarmerende, unike, morsomme og fine folk.
Ja. Alt det, og mer til, er dere.

Ok. Greit. Fint. Jeg skal innrømme det.
Når jeg (så godt som) har tiet om Tordenbloggen, så er det ikke for å være kledelig beskjeden. Nei, kjære leser, sannheten er en ganske annen. Faktum er at mitt konkurranseinstinkt er så utpreget at jeg ikke deltar i konkurranser så sant jeg ikke vet at jeg kan vinne. Denne konkurransen hadde jeg altså ikke meldt meg på selv, dersom det var et alternativ.

Jeg tror nemlig ikke jeg kommer til å gå av med seieren i Tordenbloggen, og ser derfor heller ikke poenget i å delta. Taktikken min har vært å sitte på sidelinja og ikke si noe, i håp om å ryke ut i første runde. Helt usynlig skulle jeg være. Den taktikken har ikke akkurat funka som snus. Nå står jeg med begge beina godt plantet i en åttendedelsfinale, enten jeg liker det eller ikke.

(Misforstå meg rett. Jeg er ikke så følelseskald at jeg ikke setter pris på stemmer og begrunnelsene i Tordenkommentarfeltet. Jeg tar det til meg, og du skal ikke se bort i fra at det kan bli en røverpost av det etter hvert. Men ikke før jeg er ute av konkurransen, for jeg bedriver ikke smisk.)

Nuvel. Jeg vet at jeg ikke kan påvirke deg til å stemme eller la være å stemme, men nå har jeg i hvert fall sagt mitt om meg. Måtte den beste bloggen vinne.

Siden jeg ikke har noe mer fornuftig å dele i disse dager med håndball-EM, hjemmeeksamen og hvile (i skjønn forening), tenkte jeg dere kunne få enda et eksempel fra dagbladets kontaktformidling. I likhet med den første, er det noen år siden denne stod, og jeg skjønner ikke helt hvorfor jeg tok vare på den. -Den er ikke så morsom liksom.

Helgepappa søker vaskehjelp
Har du kommet dæ forbi overskriften og inn i denne teksten er du kanskje unik…Hvem vil vel svare på no slikt, tenker du?
Men kanskje det er akkurat dæ. For å ta det første først: Jeg tregner INGEN vaskehjelp. Klarer mæ sjøl veldi bra. Og for det andre er jeg nesten ikkje alenepappa lenger? Ja, skjønte du den eller? Ho har faktisk blitt så stor nå at ho ramler innom mæ når det måtte passe ho. Ihverfall nesten.
Og ellers er jeg en mann på 32 år, JADA JADA, JADA. Ble pappa som 16-åring. NÅ ER DU VEL HELT SKREMT BORT?
Kan vel liksågodt ikkje mer nå, for ingen har vel hengt med helt ned her allikevel -snufs snufs snufs- så kan vel bare takke for mæ. Varm sommerhilsen.

Sånn er det når man har bloggetørke… La den stå som skrekk og advarsel eller til inspirasjon, alt ettersom hvor hypp du er.

For noen år tilbake pleide jeg å more meg med å lese kontaktannonsene i Dagbladet. Innimellom kom jeg over noen skikkelige karameller, og til alt overmål klipte jeg ut og tok var på et par av dem. Disse har ligget “lagret” i skrot-og-tull-skuffen ei stund, og jeg hadde glemt hele greia. Jeg fant dem igjen etter en ryddesjau i sommer, og nå tenkte jeg at jeg skulle dele en av dem med dere.

Jeg aner ikke om vedkommende mente alvor eller tull med følgende tekst, men jeg velger å tro det siste. Om ikke annet så kan det være til skrekk og advarsel eller inspirasjon (velg det som passer) for dere som vurderer å ta på sjekkebuksene nå i advents- og julestria:

Seljebækk Calling!
Jeg er en 24 år gammel gutt, fra Seljebækkområdet i Finnmark. Det sies at folk fra Finnmark er små av vekst, men jeg er beviset som motsier det. Jeg rager hele 161 cm over bakken, og er 82 lette kilo. Utseendemessig så her jeg ingenting å klage på, men enkelte påpeker at jeg ikke alltid lukter så bra. Det er best å være ærlig slik at du ikke får en overraskelse når akkurat du møter meg, men det verste kan overdøves med Axe Deo Spray. Mamman min sier at jeg er en kjekk liten sak, til tross for at jeg ikke har vært sammen med noen jente så langt i livet mitt. Jeg ar ikke spart meg til den rette, men jeg er veldig sjenert, og begynner som regel å svette veldig hver gang jeg snakker med en jente. Jeg er ikke helt uten erfaring med jenter da jeg satt ved siden av en jente i 4. klasse på barneskolen.
Økonomisk er jeg litt skakk-kjørt nå, takket være at jeg satset alt jeg hadde på T5PC, men trygdekontoret har penger, så jeg får nok snart råd til Grandiosa igjen.
Du må være mellom 18 og 26 år. At du ser ut som en modell er ikke noe krav, men absolutt ingen hindring heller. Du må like å ta vare på kroppen din. Er glad i store pupper, så jeg ser helst at du har det. Du må være glad i koselige hjemmekvelder med øl, gandiosa og en god film, gjerne voksenfilm. Du må ha dine egne penger, da jeg ikke har råd til å spandere så mye på deg. Hvis du ikke er glad i unger så er det også en positiv ting, da jeg ikke liker skrikende unger, og heller ikke har tid eller plass til å ha en unge på hybelen min hjemme hos mine foreldre. Høres dette spennende ut? Bare ta kontakt, kanskje det blir nettopp deg og meg?!

Jeg håper for hans del at han skjøt gullfuglen med denne annonsen.

Advent betyr vel noe sånt som ventetid. Vi venter på at julen skal ringe inn. Det er jo, for oss som liker jula, koselig å glede seg til noe. Bygge opp forventningene og spenningen i 23 dager.

Nå har ikke jeg 4 adventslys i en adventsstake, men jeg har da kjøpt to lilla kubbelys, for syns skyld, som kan brennes litt hver dag. Ikke nok med det, men jeg har faktisk lilla brikker på bordet også. Det er ikke så verst for en student med et bøttekott til hybel, syns jeg. I fjor kjøpte jeg et par stjerner (riktignok uten lys), men jeg tror ikke jeg gidder å henge dem i vinduet i år fordi de avgir uønsket glitterstøv over alt…

Min mor har de siste 20 årene vært bortreist nesten hele desember, men vi unga har alltid fått hver vår adventskalender. Vi fikk aldri sånn pakkekalender som “alle de andre” fikk, men en sånn enkel med en sjokoladebit for hver dag. Kanskje ikke det sunneste, men det er da bare en gang i året det er jul. De siste par åra har mamma ringt 1. desember med et visst hint av dårlig samvittighet: “Jeg har ikke kjøpt noen adventskalender til dere i år, jeg” Det er jo ikke så rart siden alle tre unga nå er mer eller mindre jevnt fordelt innenfor 20-årene.

På fredag hadde jeg fått post. En konvolutt med mammas håndskrift utenpå. Inni lå det et kort og Flaxloddjulekalender. Kortet lød:

“Hei jenta mi.
Her kommer litt spenning i hverdagen. Håper det blir mye penger til slutt. Ta godt vare på deg selv til vi sees. Kommer hjem 11. des og må tilbake 13. des.
Stor klem fra mamma.”

Flaxloddjulekalender er jo kanskje den mest spennende adventskalenderen man kan ha når man er student og jevnt fordelt i 20-årene. Det er flere muligheter til å vinne, siden man skal/kan skrape frem både beløp og symboler som gir gevinst. Etter 3 dager med skraping ser det dog mørkt ut. Nå er det riktignok 21 “luker” igjen å skrape, men jeg har vanligvis ikke hell i spill. Jeg får kanskje satse på hell i kjærlighet i stedet. Tipper at oddsen er omtrent den samme. Eller kanskje det er omvendt.