lørdagsgodteri
Da jeg var liten fikk jeg og brødrene mine lørdagsgodteri. Det ble, bokstavelig talt, broderlig fordelt i 3 like skåler, og så var det opp til hver av oss hvor lenge det var noe i skåla. Det var om å gjøre å være den som hadde igjen noe til slutt. Det hjalp ikke at det var samme mengde, det som gjaldt var hvor lenge det varte.
Vi fikk høre historier om at når mamma var liten ble de sjeleglade for en mandarin, mandler og noen rosiner. Dette var selvsagt uforståelig der vi satt med seigmenn og bamsemums tytende ut av ørene. Hvis mamma en sjelden gang fant en bit med kokesjokolade i godteposen sin var det som julaften å regne. Vi stirret på opphavet i vanntro. -Det kunne ikke være sant.
Så benka vi oss på rad og rekke (3 perler på ei snor) foran barne-tv. Det var enten Lekestue (allerede den gang hadde jeg motforestillinger mot Vibeke Sæther), Fraglene eller Redda Joppe -død eller levande. Etterpå var det Halv sju, blikkboks eller midt i smørøyet og så bar det i seng.
Det jeg kommer til å fortelle tantebarna mine (i mangel på egne) er at hvis jeg var riktig så heldig en lørdagskveld, så fikk jeg en godtepose. Du vet; en sånn ferdig fra butikken som den gang da het tv-mix eller et annet lignende fengende navn. DET var ikke hver lørdag. Andre ganger fikk vi eggedosis. Og hvis vi hadde gjort oppgavene våre i heimen, ja for vi måtte jo gjøre oss fortjent til både lørdagsgodteri og ukelønn, så fikk vi O’boy på toppen av dosisen.
Ja, det var tider…