mattisborgen

[Advarsel: Denne posten inneholder oppgitthet, bitterhet og generelt en del negativitet, så dersom du er en gladlaks er du velkommen til å la være å lese dette og heller surfe videre. Posten inneholder ord som kan virke støtende.]

Til salgs: Et stk. sentralnervesystem og et stk. immunforsvar. Selges billig grunnet noe skade. Reparasjon, renovering og vedlikehold må påregnes.

En kort repetisjon: MS er en autoimmun sykdom. Det betyr i korte trekk at immunforsvaret mitt har en koblingsfeil og at det derfor går til angrep på seg selv. Angrepet er altså denne uhelbredelige betennelsen i sentralnervesystemet som er hjernen og ryggmargen.

Jeg har spurt nevrologen om det, men jeg husker aldri om det er MS’en som påvirker andre infeksjoner eller om det er andre infeksjoner som påvirker MS’en. Egentlig så driter jeg i det, for uansett så blir jeg helt satt ut av en normal forkjølelse. Da spiller det ingen rolle for meg om hva som påvirker hva. Nå har jeg vært forkjøla i to uker og MS’en er typisk sur. Jeg kan ikke for mitt bare liv skjønne hva MS’en skal være sur for, for den kan egentlig bare holde seg inni skapet sitt. Det er der den tar seg best ut. –Der ingen kan se, høre, kjenne eller merke den.

Ikke nok med at kroppen produserer fascinerende mengder med snørr, i tillegg til hodepine og hosting som gjerne følger med forkjølelser, men så skal også MS’en ha et ord med i laget. Den vil bare gange slappheten og den dårlige formen med sju. I tillegg sper den på med en dæsj ”indre skjelvinger” og et hint svimmelhet. Det er syns jeg er innmari greit. Det eneste jeg har vett til å gjøre er å holde meg hjemme fra skolen, sove og sløve. Og det har jeg gjort. Jeg skjønner ikke hva annet den kan forlange! Pikksjukdom.

Når MS’en er sur, blir jeg sur også. Jeg blir ikke redd så lenge den ikke rasler mer med sablene enn nå, men jeg blir sur. Jeg tenker at det er utrolig unødvendig. Det henger ikke på grep og er ikke godt for noe som helst. Hadde det enda vært til nytte eller noe man kunne ta lærdom av, men det er så lite funksjonelt og praktisk som det kan bli! Og hvis jeg er sur lenge nok, så begynner jeg å tenke på sånne ting som at jeg kan kjøpe meg nytt sentralnervesystem og immunforsvar hvis jeg bare blir rik nok. Det jeg har er ikke verdt å selge en gang, det kan hives rett på dynga. Så kan jeg heller kjøpe nytt når jeg blir rik…

Og så blir jeg lei meg. For det går jo ikke an. Det er en umulighet. Det er en ganske trist tanke for en som vanligvis handler. Som gjør noe med det som er dumt, i stedet for å sette seg ned å godta at det er sånn eller slik. Men dette kan jeg altså ikke gjøre noe med. Ikke en dritt. Og selv om jeg selvfølgelig vet at det bortkasta energi å tenke sånt, så kan jeg ikke la være noen ganger. Sånn er det bare. Jeg er så flink til å være positiv ellers, og til å tro (ikke bare håpe) at det en vakker dag dukker opp en kur. Det skulle bare aller helst ha skjedd i går… Pikksjukdom.

Vil du vite mer? Her er begynnelsen