kjære dagbok
Noen ganger lurer jeg på om jeg skal skrive dagbok. En sånn med ordentlig papir vet du. Faktisk så er det ikke så mange år siden jeg var en iherdig brevskriver. Det var min måte å skrive dagbok på. Alle mulige tanker fikk jeg ned på papiret og sendte ut i den store verden til ulike mottakere. Australia og Tyskland har fått en god slump røvertanker, og Trondheim har fått en liten bit. Nå er det ikke sånn lenger.
Jeg skrev dagbok på ungdomsskolen. Men jeg har ikke orka å ta vare på de for jeg syns det er så utrolig flaut å lese hva jeg selv har tenkt og skrevet. Det er vel kanskje derfor jeg ikke har tatt med alle postene fra gamlebloggen. Det er noen av de første som er så dårlig at jeg ikke har så lyst til å stå for de. Ja, du kan godt kalle det feigt. -Jeg tåler det. (red: jeg driver og flytter over poster allikevel.)
Jeg er en snakker. Jeg får ut en del glede og sorg ved å snakke med folk. Hvis man skal skrive ned alt mulig så betyr det jo også at det blir foreviget på noe vis. -Selv om bøker er bra å fyre med. Når man snakker så forsvinner ordene ut i lufta, men på papiret blir de plutselig håndgripelige. Det er fint med gledene, men ikke med sorgene. Sorgene kan man uttale og la de forsvinne med et eller annet vindkast, men gledene burde man kanskje skrive ned og forevige. Det hadde vært noe.
Uansett. For meg er skriving, enten det er med papir og penn eller med tastatur, en form for bearbeiding. Og det er vel og bra. Men det er jo ikke alt man vil dele med resten av verden her på veven. Sånn er det bare. Men jeg tror ikke jeg vil begynne å skrive dagbok allikevel, bare fordi jeg ikke har lyst til å lese det senere. Og å snakke gjøre jeg nok av allikevel. Kanskje jeg skal ta opp igjen brevskrivingen i stedet?
18:41