mattisborgen

Dette er mitt valentinskort. Jeg har ingen å gi det til, men jeg har i det minste laget det selv. Foreløpig står det ikke noe inni det, men en vakker dag kan jeg kanskje fylle det med gode ord til min kjære. Ja, for jeg lever i den naive tro at mottakeren faktisk finnes der ute et sted.

Jeg har fortsatt lyst til å være forelska og å ha noen å kroppe med, men bare hvis han er den rette. I mellomtiden kan jeg jo dele kortet, eller i det minste forsiden, med alle dere som ikke får noe valentinskort i dag. Kortets innhold gjemmer jeg i hjertet mitt så lenge…

Sånn. Nok kliss og følelser.

Den hellige Valentin av Roma er forresten skytshelgen for birøktere, reisende, de unge og for forlovede par, mot epilepsi, besvimelser og pest, og for gode ekteskap. Jeg passer vel strengt tatt ikke inn i noen av disse “kategoriene”, men hvis vi legger godviljen til så kan jeg vel fortsatt betegnes som ung. -Pest har jeg i hvert fall ikke.

Siden det fortsatt er uvisst hvem min kjære er, kan denne dagen passere på samme måte som i fjor; i stillhet.

Noen ganger lurer jeg på om jeg skal skrive dagbok. En sånn med ordentlig papir vet du. Faktisk så er det ikke så mange år siden jeg var en iherdig brevskriver. Det var min måte å skrive dagbok på. Alle mulige tanker fikk jeg ned på papiret og sendte ut i den store verden til ulike mottakere. Australia og Tyskland har fått en god slump røvertanker, og Trondheim har fått en liten bit. Nå er det ikke sånn lenger.

Jeg skrev dagbok på ungdomsskolen. Men jeg har ikke orka å ta vare på de for jeg syns det er så utrolig flaut å lese hva jeg selv har tenkt og skrevet. Det er vel kanskje derfor jeg ikke har tatt med alle postene fra gamlebloggen. Det er noen av de første som er så dårlig at jeg ikke har så lyst til å stå for de. Ja, du kan godt kalle det feigt. -Jeg tåler det. (red: jeg driver og flytter over poster allikevel.)

Jeg er en snakker. Jeg får ut en del glede og sorg ved å snakke med folk. Hvis man skal skrive ned alt mulig så betyr det jo også at det blir foreviget på noe vis. -Selv om bøker er bra å fyre med. Når man snakker så forsvinner ordene ut i lufta, men på papiret blir de plutselig håndgripelige. Det er fint med gledene, men ikke med sorgene. Sorgene kan man uttale og la de forsvinne med et eller annet vindkast, men gledene burde man kanskje skrive ned og forevige. Det hadde vært noe.

Uansett. For meg er skriving, enten det er med papir og penn eller med tastatur, en form for bearbeiding. Og det er vel og bra. Men det er jo ikke alt man vil dele med resten av verden her på veven. Sånn er det bare. Men jeg tror ikke jeg vil begynne å skrive dagbok allikevel, bare fordi jeg ikke har lyst til å lese det senere. Og å snakke gjøre jeg nok av allikevel. Kanskje jeg skal ta opp igjen brevskrivingen i stedet?

Jeg er ganske god og dårlig på å ta hint:

Dersom det ikke hintes kan jeg fange opp de minste signaler og tolke alt mulig rart som et hint. Jeg innbiller meg både det ene og andre, og kan bli sur og grinete og alt mulig.
Altså; dersom det ikke hintes, tar jeg hintet…

Hvis noen faktisk prøver å hinte, så klarer jeg på mystisk vis å få det til å se positivt og hyggelig ut. Da tenker jeg at jeg ikke skal analysere alt som blir sagt eller gjort, men heller forholde meg til det som faktisk sies og gjøres.
Altså; dersom det hintes, tar jeg ikke hintet…

Mamma’n min er, uten tvil, veldig god å ha. Og det er ikke bare fordi hu er mamma’n min. Nå som jeg er voksen(?) er hu også en god venn. Jeg kan fortelle alt til mamma, og det gjør jeg også. -Nesten.

Da jeg var i mine gryende ungdomsår leste jeg en bok der hovedpersonen, ei jente på 14, kunne sitte oppe halve natta og snakke med moren sin. Jeg hadde også lyst til det, men det var kansje mer for å sitte oppe etter sengetid…Men ønsket mitt har gått i oppfyllelse; Mamma og jeg kan sitte oppe halve natta og snakke om livet og løse verdensproblemer.

Følgende telefonsamtale fant sted i går:

Røvermor: Hvordan går det med forkjølelsen din?
Røverdatter: Jeg har vært hjemme fra skolen hele uka, jeg.
Røvermor: Har du? Hvorfor har du ikke ringt meg?
Røverdatter: Ha ha! Det er jo ikke så mye du kan få gjort med det da.
Røvermor: Nei, men jeg kunne jo ha trøsta deg!

[Advarsel: Denne posten inneholder oppgitthet, bitterhet og generelt en del negativitet, så dersom du er en gladlaks er du velkommen til å la være å lese dette og heller surfe videre. Posten inneholder ord som kan virke støtende.]

Til salgs: Et stk. sentralnervesystem og et stk. immunforsvar. Selges billig grunnet noe skade. Reparasjon, renovering og vedlikehold må påregnes.

En kort repetisjon: MS er en autoimmun sykdom. Det betyr i korte trekk at immunforsvaret mitt har en koblingsfeil og at det derfor går til angrep på seg selv. Angrepet er altså denne uhelbredelige betennelsen i sentralnervesystemet som er hjernen og ryggmargen.

Jeg har spurt nevrologen om det, men jeg husker aldri om det er MS’en som påvirker andre infeksjoner eller om det er andre infeksjoner som påvirker MS’en. Egentlig så driter jeg i det, for uansett så blir jeg helt satt ut av en normal forkjølelse. Da spiller det ingen rolle for meg om hva som påvirker hva. Nå har jeg vært forkjøla i to uker og MS’en er typisk sur. Jeg kan ikke for mitt bare liv skjønne hva MS’en skal være sur for, for den kan egentlig bare holde seg inni skapet sitt. Det er der den tar seg best ut. –Der ingen kan se, høre, kjenne eller merke den.

Ikke nok med at kroppen produserer fascinerende mengder med snørr, i tillegg til hodepine og hosting som gjerne følger med forkjølelser, men så skal også MS’en ha et ord med i laget. Den vil bare gange slappheten og den dårlige formen med sju. I tillegg sper den på med en dæsj ”indre skjelvinger” og et hint svimmelhet. Det er syns jeg er innmari greit. Det eneste jeg har vett til å gjøre er å holde meg hjemme fra skolen, sove og sløve. Og det har jeg gjort. Jeg skjønner ikke hva annet den kan forlange! Pikksjukdom.

Når MS’en er sur, blir jeg sur også. Jeg blir ikke redd så lenge den ikke rasler mer med sablene enn nå, men jeg blir sur. Jeg tenker at det er utrolig unødvendig. Det henger ikke på grep og er ikke godt for noe som helst. Hadde det enda vært til nytte eller noe man kunne ta lærdom av, men det er så lite funksjonelt og praktisk som det kan bli! Og hvis jeg er sur lenge nok, så begynner jeg å tenke på sånne ting som at jeg kan kjøpe meg nytt sentralnervesystem og immunforsvar hvis jeg bare blir rik nok. Det jeg har er ikke verdt å selge en gang, det kan hives rett på dynga. Så kan jeg heller kjøpe nytt når jeg blir rik…

Og så blir jeg lei meg. For det går jo ikke an. Det er en umulighet. Det er en ganske trist tanke for en som vanligvis handler. Som gjør noe med det som er dumt, i stedet for å sette seg ned å godta at det er sånn eller slik. Men dette kan jeg altså ikke gjøre noe med. Ikke en dritt. Og selv om jeg selvfølgelig vet at det bortkasta energi å tenke sånt, så kan jeg ikke la være noen ganger. Sånn er det bare. Jeg er så flink til å være positiv ellers, og til å tro (ikke bare håpe) at det en vakker dag dukker opp en kur. Det skulle bare aller helst ha skjedd i går… Pikksjukdom.

Vil du vite mer? Her er begynnelsen