mattisborgen

det knyter seg i magen. jeg blir litt kvalm og veldig irritabel. kinnene er varme og bekymringsrynken i pannen kryper lenger og lenger ned mot nesa. jeg kommer sikkert til å få hodepine også.

sånn er det når en, som har en slags fobi mot tall, får selvangivelsen og ikke skjønner at akkurat den posten har akkurat det tallet. det foreligger ingen lønns- og trekksoppgave, og tross tallvegringen så skjønner til og med jeg at her er det noe muffens. det krøller seg innvendig.

nå må jeg nemlig stå ansikt til ansikt med en annen fobi; ringe rundt til folk jeg ikke kjenner for å ordne opp i rotet. jeg går på med dødsforakt. når det så ikke er noe hjelp å hente hos hurpa* på likningskontoret, så kjenner jeg at fargen forsvinner fra ansiktet. hun mener at jeg må finne ut hvor de penga egentlig skulle vært dersom jeg ikke skal ha dem. det er da virkelig ikke er mitt ansvar(!), men hun står på sitt og jeg må ta flere telefoner. -jeg hadde virkelig håpet at én telefon til likningskontoret skulle ende mine lidelser.

og nå sitter jeg og venter på at noen skal ringe opp igjen, og jeg er på randen til sammenbrudd. jeg blir nesten lammet og får ikke gjort noe. det er nesten enda verre å vente på telefon enn å måtte ringe selv. ikke at det er livet om å gjøre, men dersom tallet er feil og jeg kan få igjen enda mer på skatten er jeg villig til å utsette meg selv for dette. jeg kunne jo bare lukket øynene og levert. ja, kanskje det føles litt bedre med tanke på de ekstra pengene. nei, for jeg kommer til å bli skikkelig skuffa når det viser seg at jeg tar feil.

æsj, jeg hater selvangivelsen når den ikke er sånn som jeg vil at den skal være.

[* alle som jobber på likningskontor er sikkert ikke hurper, men hu her hadde virkelig ikke dagen i dag, ass! møkkakjerring!]