mattisborgen

[Lurer du på hva never ending story er? Her er del 1.]

Jeg har i disse dager et lite dilemma. I forbindelse med praksis neste skoleår, så skal jeg sende et brev til praksisstedet. Brevet skal bl.a. inneholde personopplysninger, hva jeg forventer å lære og “evt. andre opplysninger om deg og din situasjon du mener er relevant at praksisstedet får beskjed om i forkant av praksisperioden.” Slik jeg ser det, oser den siste setningen av “du bør fortelle at du har MS”.

Jeg har jo god erfaring med å spille med åpne kort, og jeg mener selv at det er best for både meg selv og mine omgivelser. Allikevel er det et dilemma, fordi jeg er usikker på hva og hvor mye jeg evt. skal si i forkant. Jeg liker egentlig best å fortelle at jeg har MS ansikt til ansikt. Da er det lettere å unngå evt. misforståelser, og jeg kan tegne og forklare uten at det blir noen dramatikk.

Jeg har, som vanlig, konferert med min mor og vi er begge enige at noe må/bør sies. Det er bare det å finne de rette ordene som forklarer tilstrekkelig uten å skape unødig uro. På den ene siden føler jeg altså et behov for å forklare hva MS er, slik at praksisstedet ikke skal tro det verste, og på den andre siden ønsker jeg å ikke si for mye slik at brevet ikke blir en lang avhandling om MS. Det krever litt hodebry, men jeg skal nok få det til.

[Har du smarte forslag, må du gjerne bidra i kommentarfeltet eller på e-post.]

Her er et lite utvalg av spørsmål som kan dukke opp i det røverske hodet, og du er selvfølgelig velkommen til å svare hvis du kan noen av svarene:

1. Har egentlig Elton John fått mer hår med åra? (Før og etter.)

2. Hvis en dame mottar oralsex og kliner med karen/dama etterpå. Blir ikke det litt som å kline med sitt eget underliv?

3. Hadde det ikke vært bedre om legemiddelet Eurax hadde vært hurtigvirkende?

4. Hva er viktig i arbeid med barn og unge? -Hvilke egenskaper og kunnskaper bør man ha?

5. Er det mulig å komme seg gjennom en eneste episode av Extreme Make Over Home Edition (ekstrem oppussing), uten å grine?

Jeg har fått vite at min far er syk, og at de lurer på om det er kols. Altså; jeg vet foreløpig ikke så mye, men det eneste jeg klarer å tenke er:

“Nei, han skulle jo dø brått og uventet. Ikke en langsom død som sakte men sikkert gjør han pleietrengende. Det orker jeg ikke!”

Dette passer ikke inn sånn jeg hadde tenkt det.

Det er jo blitt en tradisjon, plikt, uskreven regel, eller kall det hva du vil, at Alliene og jeg tagger hverandre når vi snubler over et (eller en?) meme på vår vei. Alliene svikter ikke, så nå må jeg til pers igjen.

Mitt liv for tjue år siden, i 1987, skal beskrives:

Jeg var ni år gammel og gikk i tredje klasse på barneskolen. Jeg var utrolig treig til å løpe, noe som resulterte i at jeg ble valgt sist når vi skulle spille f.eks. slåball. På slutten av skoleåret (ja, det blir jo egentlig 1988, men drit i) skulle vi være med i en skolestafett og jeg fikk instruksjoner av min far om hvordan man løper, -sånn rent teknisk sett. Armer og bein tett inntil kroppen osv. Jeg troppet opp som eneste unge med ettersittende tøy (alle sprintere har jo det p.g.a. luftmotstand), og da stafettpinnen ble overlevert til undertegnede satte hun fart som et olja lyn og var plutselig en av de kjappe. Tror aldri jeg ble valgt sist i slåball mer.

Vi var på ferietur til Italia med campingbil. Etter middag en dag gikk min far tilbake til bilen for å ta en hvil, mens mor tok med ungene på handling. Da vi kom tilbake var campingbilen, og alt rasket som vi hadde rundt bilen, søkk borte. Jeg husker jeg tenkte at: “Nå har han reist fra oss”, men etter en stund dukket bilen opp igjen. Det viste seg at det var ulovlig å campe akkurat der og min far hadde blitt jaget av en illsint italiensk politikonstabel. Alternativet var altså å kjøre runder rundt kvartalet til vi andre kom tilbake.

Jeg var veldig opptatt av å pynte meg, og var kretsmester i å skifte antrekk x-antall ganger om dagen (til min mors store fortvilelse).

I denne alderen (og før og etter også for så vidt) var min store lidenskap og “lage show”. Da gikk jeg rundt til alle aktuelle jenter i gata og spurte: “Hei, vil du være med å lage show?” Jeg var selvutnevnt regissør, koreograf, scenograf og kostymeansvarlig på en gang. Plattingen vår var scena og soverommet til mor og far var garderoben. Alle de andre barna som jeg anså som uaktuelle aktører ble invitert som publikum. (Dette innebar for det meste yngre søsken.) Da ble det sunget, danset, mimet, vist frem “siste mote” osv osv.

Joda; som niåring var jeg en bestemt ung dame. Jeg skal ikke juge å si at jeg hadde kontroll over mine lederegenskaper, så det ble nok ofte til at jeg bestemte i leken. Det hender fortsatt at jeg gjør det, men jeg tør påstå at 20 ekstra år på baken har gjort meg litt mer bevisst på hvordan jeg fremstår enn det jeg var som niåring.

Vi hadde SkyChannel og jeg husker sanger som “I think we’re alone now” (Tiffany) og “Faith” (George Michael), selv om jeg nok ikke visste navnet på artisten eller hadde et bevisst forhold til hvem jeg likte og ikke likte. Jeg husker også panneluggen til Kate Gulbrandsen, selv om jeg nå måtte google litt for å finne ut hva som egentlig skjedde i 1987. (Jeg har forresten møtt Kate, og hun er en usedvanlig koselig og søt dame.)

Ps: Jeg husker faktisk mer fra 1987 enn det jeg trodde jeg kom til å gjøre da jeg begynte på toppen her. Men så er det selvfølgelig ting som dukker opp hvis jeg googler årstallet og får opp filmer, musikk o.l. fra den gang da. Uansett, så er jeg glad jeg ikke er ni år lenger.

Føler du deg tagget? Kjør på!

Noe av det verste jeg vet er å ha “ting som må ordnes” hengende over meg. “Ting som må ordnes” er typsik sånne ting som å skrive søknader, dra til offentlige kontorer, eller enda verre; ringe offentlige kontorer. Det er ingen vei utenom “ting som må ordnes”. Man kan skyve det foran seg en viss tid, men til slutt så vet du at du MÅ, for hvis ikke du ordner det blir det verst for deg selv.

Nå hadde det hopet seg opp med “ting som må ordnes” i det røverske hjem:

-Karakterutskrift som må sendes til Nav:
Jeg har ringt skolen to ganger for å få den karakterutskriften tilsendt, men det som antakelig har skjedd er at de har sendt den til studenthybelen min (hvor jeg ikke oppholder meg for tiden), så da må jeg dit og sjekke posten, for så å sende videre til Nav.
-Frikort: Jeg har fylt opp egenandelskortet (du vet det kortet der man skriver opp hva man har betalt for legetimer og medisiner. -Det er sistnevnte som fyller opp mitt egenandelskort), så da må man til Nav for å få frikort. Dit dro jeg i går og fikk ordnet biffen.
-Adresseforandring: Siden jeg har min folkeregistrerte adr. hos mor når jeg studerer og hun skal flytte, så må jeg endre denne. Hos folkeregisteret fikk jeg hjelp til å fylle ut skjemaet riktig, og kan krysse av på lista for “gjort”.
- Politiattest: Jeg må ha politiattest før jeg skal ut i praksis til høsten. I god tro dro jeg på politikammeret for å fylle ut en søknad, men det viser seg at jeg må legge med noen form for bevis for at jeg går på skolen og skal ha praksis. Det er skikkelig lett når alle skoler har ferie hele sommeren…
- Kvittering i banken: Jeg tenkte at som bevis for at jeg går på skolen kan jeg prøve meg med en kvittering for at jeg har betalt semesteravgift for neste år. Da måtte jeg i banken, noe som jeg gjorde i dag.
- 927 kr: I samme slengen som jeg var i banken prøvde jeg å finne ut hvor de mystiske 927 kronene jeg har fått inn på konto i dag kommer fra. Damen kunne ikke svare meg, men det vil antakelig synes på nettbanken i morra. Etter å ha vridd hjernen for å skjønne hvor pengene kommer fra har valget falt på en etterbetaling av noe slag fra Nav.
- Brev til praksissted: Vi må skrive et brev om oss selv og hva vi ønsker å lære når vi skal ha praksis. Brevet skal bl.a. inneholde noen ord om personlig kompetanse. Dette er foreløpig noe som ligger litt i bakhodet, men jeg gruer meg og det må gjøres.
- Innmelding hos Tono: Jeg har mekka en låt sammen med pianisten i bandet, og sånne ting er det greit å ha på det rene før bandet er oppløst for godt. Søkandsskjemaet ligger klart, men jeg skjønner ikke helt hvordan det skal fylles ut, så jeg må vente til noen som har gjort det før kan hjelpe meg litt.
- Søknad til Lånekassa: Alle vet at det er lurt å være litt tidlig ute hvis man vil ha penger 15. august. Så i dag var jeg inne på nettet og fylte ut søknad. Da jeg gjorde det, kom jeg på enda en ting som må ordnes:
- Søknad om stønad til skolemateriell: Jeg er så fornøyd med at jeg kom på dette dagen etter at jeg hadde vært på Nav, for da får jeg gleden av å dra dit en tur til og trekke kølapp og vente en evighet for å få et himla søknadsskjema. Og når jeg får ordna det, så må skjemaet fylles ut og sendes til rette vedkommende.
- Attest fra tidligere arbeidsgiver: Jeg har latt det gå to år, så da er det greit å få det på plass før det plutselig har gått tre år og jeg skal ut å søke jobber. Jeg var og henta attesten i går, og jommen meg stod det ikke at jeg hadde utført jobben på en utmerket måte. -Slett ikke verst.

Så noe er gjort, noe fører med seg noe annet og noe må fortsatt gjøres. Denne lista skal det bli godt å bli ferdig med, kjenner jeg.