mattisborgen

Det er jo blitt en tradisjon, plikt, uskreven regel, eller kall det hva du vil, at Alliene og jeg tagger hverandre når vi snubler over et (eller en?) meme på vår vei. Alliene svikter ikke, så nå må jeg til pers igjen.

Mitt liv for tjue år siden, i 1987, skal beskrives:

Jeg var ni år gammel og gikk i tredje klasse på barneskolen. Jeg var utrolig treig til å løpe, noe som resulterte i at jeg ble valgt sist når vi skulle spille f.eks. slåball. På slutten av skoleåret (ja, det blir jo egentlig 1988, men drit i) skulle vi være med i en skolestafett og jeg fikk instruksjoner av min far om hvordan man løper, -sånn rent teknisk sett. Armer og bein tett inntil kroppen osv. Jeg troppet opp som eneste unge med ettersittende tøy (alle sprintere har jo det p.g.a. luftmotstand), og da stafettpinnen ble overlevert til undertegnede satte hun fart som et olja lyn og var plutselig en av de kjappe. Tror aldri jeg ble valgt sist i slåball mer.

Vi var på ferietur til Italia med campingbil. Etter middag en dag gikk min far tilbake til bilen for å ta en hvil, mens mor tok med ungene på handling. Da vi kom tilbake var campingbilen, og alt rasket som vi hadde rundt bilen, søkk borte. Jeg husker jeg tenkte at: “Nå har han reist fra oss”, men etter en stund dukket bilen opp igjen. Det viste seg at det var ulovlig å campe akkurat der og min far hadde blitt jaget av en illsint italiensk politikonstabel. Alternativet var altså å kjøre runder rundt kvartalet til vi andre kom tilbake.

Jeg var veldig opptatt av å pynte meg, og var kretsmester i å skifte antrekk x-antall ganger om dagen (til min mors store fortvilelse).

I denne alderen (og før og etter også for så vidt) var min store lidenskap og “lage show”. Da gikk jeg rundt til alle aktuelle jenter i gata og spurte: “Hei, vil du være med å lage show?” Jeg var selvutnevnt regissør, koreograf, scenograf og kostymeansvarlig på en gang. Plattingen vår var scena og soverommet til mor og far var garderoben. Alle de andre barna som jeg anså som uaktuelle aktører ble invitert som publikum. (Dette innebar for det meste yngre søsken.) Da ble det sunget, danset, mimet, vist frem “siste mote” osv osv.

Joda; som niåring var jeg en bestemt ung dame. Jeg skal ikke juge å si at jeg hadde kontroll over mine lederegenskaper, så det ble nok ofte til at jeg bestemte i leken. Det hender fortsatt at jeg gjør det, men jeg tør påstå at 20 ekstra år på baken har gjort meg litt mer bevisst på hvordan jeg fremstår enn det jeg var som niåring.

Vi hadde SkyChannel og jeg husker sanger som “I think we’re alone now” (Tiffany) og “Faith” (George Michael), selv om jeg nok ikke visste navnet på artisten eller hadde et bevisst forhold til hvem jeg likte og ikke likte. Jeg husker også panneluggen til Kate Gulbrandsen, selv om jeg nå måtte google litt for å finne ut hva som egentlig skjedde i 1987. (Jeg har forresten møtt Kate, og hun er en usedvanlig koselig og søt dame.)

Ps: Jeg husker faktisk mer fra 1987 enn det jeg trodde jeg kom til å gjøre da jeg begynte på toppen her. Men så er det selvfølgelig ting som dukker opp hvis jeg googler årstallet og får opp filmer, musikk o.l. fra den gang da. Uansett, så er jeg glad jeg ikke er ni år lenger.

Føler du deg tagget? Kjør på!