røverstudent
Jeg er i praksis for tida. Det er akkurat sånn det bør/skal være: utfordrende, lærerikt, spennende, frustrerende og moro.
En av ungdommene jeg jobber med spurte her en dag: “Er det ikke kjedelig å være barnevernpedagog?” Det var lettende og fint å høre meg selv utbryte et oppriktig og skråsikkert: “næ-hæ-hæi!”
Min opplevelse av at jeg har noe her å gjøre, er betryggende å ha med seg dette siste og avgjørende året på skolen. Det skummelt at jeg snart er ferdig og skal ut i jobb, for jeg føler meg absolutt ikke utlært. -Men det er jo positivt også, for da vil jeg forhåpentligvis fortsette å søke kunnskap etter endt skolegang. Det yrket jeg har valgt er, uten tvil, et ansvarstungt og utfordrende yrke. Samtidig er det spennende og givende.
Jeg har fått tilbakemelding på at jeg har kommet såpass langt at jeg må utfordres for ikke å stagnere i min utvikling. Det er selvsagt hyggelig å få en bekreftelse på at jeg er ganske flink, men det er også litt skummelt fordi da er det mer vanskelig å bli flinkere. Er det noen som har erfaring med å komme over en slik kneik? Bør jeg lese mer? Skrive mer logg som grunnlag for faglig refleksjon? Skal jeg se døden i hvitøyet og kaste meg ut i tverrfaglige diskusjoner og tørre å ta i bruk faglig argumentasjon? Jeg vet egentlig at svaret på det siste er “ja”, men hvordan kan jeg klare å kaste bort frykten for å feile?
Gode råd tas i mot med takk…
22:26