mattisborgen

På fredag hadde jeg tidenes verste dag på jobb (praksis). P.g.a. taushetsplikt kan jeg ikke gå i detaljer her på bloggen, men jeg kan f.eks. si at dagen startet med at jeg ble tatt av et prosjekt. Det er et prosjekt jeg har jobbet med siden jeg begynte i august, og jeg hadde en slags plan om at jeg kunne utrettet noe eller satt i gang noe før jeg er ferdig til jul. Grunnen til at jeg blir tatt av dette prosjektet er visst at det er mye rot og tull, men jeg klarer ikke helt å la være å ta det som et nederlag. Et stort nederlag.

Ganske rett etterpå fikk jeg en tilbakemelding på min egen atferd som ikke var spesielt hyggelig. Jeg ble fryktelig lei meg, følte meg misforstått og hadde mest lyst til å gi opp resten av praksisen. Jeg kjenner meg ikke igjen i det jeg fikk høre, men det hjelper ikke når noen har en slik opplevelse av meg. Min opplevelse er/var det ingen som bryr/brydde seg noe om.

Det er så innmari vondt. Og denne uken ser det ut til at andre fortsetter som før, som om ingenting hadde skjedd. Jeg er på ingen måte feilfri, så det er ikke det at jeg ikke tar kritikk. Men jeg går rundt med en vond klump i magen og føler jeg meg bedøvet, stemplet og brakt i taushet.

Jeg tok meg plutselig i å savne han. Måten han holdt meg på, og noen av de mest intime øyeblikkene. Det var kanskje nærheten til et annet menneske jeg savnet mer enn akkurat han.

Han likte meg best uten sminke. Han syns jeg var tøffest. Han fikk meg til å føle meg vel, og det var like avslappende som det var sjelden kost. Jeg likte det uhøytidelige. Jeg likte han. Han likte meg. Vi var aldri noe mer for hverandre enn en annen som kunne fylle noen behov, og det var greit. Det er fortsatt greit.

Jeg så han i vår. Etter at jeg hadde tatt meg i å savne han. Uvitende om at jeg kunne kikke litt på han i folkemengden, stod han der med armen rundt kjæresten sin. Jeg lurte på om han hadde det bra, og et lite øyeblikk kjente jeg igjen følelsen av å stå i den armkroken.

Etter irritasjonsposten, tenkte jeg at jeg måtte veie opp for det negative med noe (logisk nok) positivt. Så her er en liste over ting og tang som inspirerer eller generelt er til glede:

Hun skjønne, gode jenta jeg er tante til. -En sikker kilde til glede og varme om hjertet. Betingelsesløs kjærlighet er noe spesielt, og hun kommer på både første- og sisteplass på denne lista.

De menneskene som er oppriktige og gode i alt de er. Det er ikke så lett å være, men noen får det til ganske bra.

En god bloggpost. Det kan være fra hvilken som helst blogger, men når en tekst gir meg noe er jeg glad for at jeg begynte å blogge. Det er mange gode blogger, og jeg syns det er hyggelig og spennende å få et slags innblikk i andre liv der ute.

Levende lys, kosebukse, puslerier (eks: kort) eller tv, sjokolade og fri for hodepine.

Musikk kan gi en følelse av at alt er bra og slik det burde være. Personlig liker jeg vokalister som jeg opplever som inderlige. Jeg kan ikke peke på en enkelt artist eller sang, for ofte er det flere ting som gjør at en låt treffer meg der og da. Noen låter (eks: “I Am Not My Hair”, India Arie) er oppløftende og noen (eks: “Drive My Car”, Beatles) er bare glade.

Snø som glitrer i lyset fra gatelysene og knitrer under skoene. Eller solvarme dager på stranda med en god bok og bademuligheter.

En bukett med friske blomster. Jeg klarer ikke å holde liv i så mye som en kaktus, så for å kompensere kjøper jeg meg en kvast i ny og ne. Ja, det er jo ikke akkurat sånn at jeg får blomsterbud på døra i tide og utide, så da må jeg ordne biffen selv. Og det funker som fasan. Det er i hvert fall fint med blomster på bordet av og til.

En venninne eller to, vin, latter og gode samtaler utover i natten.

Hun skjønne, gode jenta jeg er tante til. -En sikker kilde til glede og varme om hjertet. Betingelsesløs kjærlighet er noe spesielt, og hun kommer på både første- og sisteplass på denne lista.

Det er selvfølgelig flere ting også, men jeg stopper her. Hva gjør deg glad?

Tordenbloggen ruller og går, cup’en er i gang og i dag er det min tur. I motsetning til min forrige post om Tordenbloggen så er dette fisking etter stemmer. Hvis du syns at mattisborgen burde gå videre til neste runde, må du går inn på Tordenbloggen og stemme på meg. -Hvis ikke du har tenkt til å stemme på min motstander Örn da. Men aller helst syns jeg det hadde vært hyggelig om du stemte på meg. Og det er, som du sikkert vet, lov til å stemme både i pollen og kommentarfeltet, og kommentarstemmene veier tyngst dersom det blir uavgjort.

Jeg hadde egentlig tenkt å poste noe helt annet, men det får vente. Det er altså ikke noe mer å se her, så det er bare å komme seg av gårde til stemmeboksene. Selv om det er lørdag. Gå nå. Stem på meg. Og eventuelt tusen takk.

Jada, det er for det meste bortkastet energi, -å la seg irritere over små, ubetydelige ting. Men jeg irriterer meg allikevel:

Folk som avslutter diskusjoner (da fortrinnsvis saklige og/eller faglige meningsutvekslinger) med “Nei, men jeg tror ikke jeg gidder jeg å diskutere lenger” eller bare går.

Reklamer med ulogiske løfter om f.eks. “lykkelige øyne” eller “nå kan du vaske håret tykkere”. (Tror de at vi er idioter?) Og (nesten?) enda verre; reklamer som kommer med utsagn som “når det går dager mellom hvert toalettbesøk, så kan det tyde på at noe har stoppet opp.” (Nei, tuller du med meg, eller?) Eller “for å gjøre deg enda vakrere. Skap en illusjon. Vær deg selv…”. Er det bare jeg som ser/hører selvmotsigelsen i den?

De som spør: “Er du syk enda?” når de vet at jeg har MS (som fortsatt er kronisk) og jeg har vært borte fra jobb. (Ja, jeg vet det er i uvitenhet, men det er litt irriterende lell.)

At det skal være så f.r.y.k.t.e.l.i.g. vanskelig å gå ned i vekt.

ALLE de som for pokker ikke klarer å slippe meg (og andre) av toget før de skal på. Og når de skjønner at jeg har tenkt til å stå i døråpningen til de slipper meg av, og gir meg plass til å sette mine bein ned på bakken, så står de allikevel som en saueflokk rundt meg sånn at jeg ikke kommer av flekken og blir stående i veien for at de kan komme seg på toget.

Medstudenter som skriver “endelig ordentlig i gang med oppgaven” på msn, eller som spør “hvor langt har du kommet?” når det fortsatt er mer enn god tid igjen.

At utdanningen min inneholder noen ord/begreper som ikke finnes i ordboka.

De som lukker døren for enhver selvkritikk og mulighet til å bli et bedre menneske ved å avfeie egen oppførsel med “ja, men sånn er jeg” eller “jeg bare er sånn”. (Ja, da er det jo ingen vits i å praktisere folkeskikk!)

At jeg, på mine gamle dager, har blitt så pysete bak rattet på vintersføre.

Jeg har ruget på denne posten en stund, så jeg føler for å påpeke at jeg ikke går rundt og irriterer meg over alle disse tingene sånn til daglig. Det får da være måte på å kaste energi ut av vinduet!