mattisborgen

Som sagt, så er jeg ferdig med fire måneder i praksis. Jeg har fått lov til å jobbe som om jeg var ansatt og har dermed hatt ansvar, tatt egne beslutninger/valg på et faglig grunnlag, og ikke minst blitt kjent med en gjeng ungdommer som jeg gjerne skulle tatt med hjem.

For, kjære leser av mattisborgen, det finnes så mange der ute som ikke har det noe bra hjemme hos mor og/eller far. Barn og unge som har langt større bekymringer enn de burde ha som barn og unge, og som må bære det alene. De oppfører seg kanskje ikke sånn som samfunnet vil at de skal gjøre, men hver og en av dem har en skjønn personlighet som skinner igjennom hvis vi bare tar oss litt tid til å se forbi de tøffe replikkene og det avvisende kroppsspråket.

I tillegg til sine egne tanker og følelser rundt situasjonen der hjemme, må noen av dem kjempe mot et system som ikke alltid evner å se hva som er best for barnet eller den unge. Jeg representerer det systemet, og det er utrolig frustrerende at de voksne gjør så godt de kan, men så blir det bare feil. Jeg lover her og nå at jeg skal gjøre mitt beste for å bidra til at systemet og de voksne kan bli bedre. Det betyr ikke at jeg ikke kommer til å gjøre feil, men jeg kan i det minste være bevisst på det.

Da jeg sa “god jul” på torsdag var det med tungt hjerte. Jeg vet hva noen av dem går til, og det er alt annet enn en god jul. Det eneste jeg kan håpe på er at noen plukker dem opp etter nyttår og klarer å gjøre dem bedre rustet til neste jul. Det er umulig å ikke bli personlig engasjert, men med tid og erfaring klarer jeg kanskje å legge det fra meg i større grad enn jeg gjør nå.

Jeg er ikke dummere enn at jeg skjønner at jeg ikke kan redde alle. Men når jeg skal ut i jobb om et halvt års tid, håper jeg at jeg klarer å gjøre en liten forskjell. -For noen. Det er alltid noen som vil sette sine spor, så jeg må nok bare bli vant til at tankene flyr til enkelte der ute og at jeg lurer på hvordan de har det akkurat nå. Om de har tak over hodet og har noen i nærheten, eller om de overnatter på skysstasjonen og er alene i hele verden. Om de må ta vare på mor som ruser seg, være redd for at bestefar skal komme inn på rommet eller se stefar banke mor.

“D’er morosamt med jula for dessa som er små…“