for godt til å være sant?
I begynnelsen av desember snakket jeg med min gamle far på telefonen. Han hadde nemlig tenkt litt. Og han hadde tenkt at jeg burde ha en bil. Derfor mente han at jeg kunne få hans, siden han har tilgang til firmabil.
[La meg allerede her informere leseren om at jeg ikke er godt vant når det gjelder å få dyre og fancy gaver. -Særlig ikke av min far. Vanligvis glemmer han bursdagen min og jeg får en slant til jul. Altså; i mitt liv er det ikke noe som heter forskudd på arv eller noe i nærheten.]
Fordi min far er en røver, så tok jeg lovnadene hans med en spade salt. Jeg har tross alt tredve års erfaring med fyren. Jeg sa “ja” og “ha” og tenkte at tiden vil vise. Han ringte tilbake etter et par dager og lovte at han skulle fikse opp bilen før jeg fikk den. Skifte frontrute og olje, samt sjekke girkassa. I tillegg kunne han fortelle at han hadde tenkt til å betale hva det koster å ha bilen med unntak av drivstoff. Jeg måtte altså betale bensinen selv, mens han skulle stå for forsikring, veiavgift, utgifter til dekk m.m. Jeg fortsatte å si “ja” og “ha”.
Jeg snakket forøvrig med mine to yngre brødre for å forsikre meg om at de syns det var greit. Hvis ikke kunne jeg evt. selge bilen og dele pengene med dem. Men begge to unnet meg bilen, og var glade på mine vegne. I følge røveren skal det dryppe på brødrene senere, men som vi søsknene vet så snakker vi lastebillass med salt her.
4. juledag fikk jeg endelig fatt i min far på telefonen for å takke for julegaven jeg fikk. Etter en samtale på omtrent fem minutter hadde han funnet ut at det passet veldig bra å levere bilen nå. Jeg var totalt uforberedt, og sa at vi gjerne kunne vente til han hadde fått fikset det han skulle fikse med den*. Men neida, vi la på og han var på vei.
Så nå sitter jeg her med en Mercedes C200, 1995-modell, med bakhjulsdrift og automatgir. Jeg husker ikke hvor mange hestekrefter det er, men det er en tolitersmotor.
For ei som er vant med å låne en snusask** med symaskinmotor, så er den bilen et monster i forhold, og jeg føler at det er bilen som kjører tur med meg og ikke omvendt. Jeg bare håper at jeg kan klare å bli venn med den etter litt kjøring, sånn at jeg slipper å ha hjertet i halsen hver gang jeg vet jeg skal ut å kjøre. “Alle” sier det er en vanesak og jeg krysser fingra for at de har rett. Uansett så er det litt rart at jeg har fått min første bil etter elleve år med førerkort. Og det er enda rarere å kunne bruke den kjente frasen “pappa betaler”***.
*Jeg er dødspysete på glatt føre (og her er det veldig glatt nå) og tanken på å kjøre et flak med bakhjulsdrift på hålke er D.e.n. S.t.o.r.e skrekken, så jeg ville utsette det så lenge som mulig. Han skal visst fikse det som må fikses, og bilen skal på EU-kontroll i januar…
**snusask=snuseske=snusboks
***Vi får se hvor lenge det varer. Jeg er forberedt på at den kanskje bare er til låns på ubestemt tid…
17:49