mattisborgen

…Så er jeg hu sure, gamle som ikke syns det er noe hyggelig at kjøkkenet blir okkupert av utvekslingsstudenter som spiller kort, snakker høyt og skramler med skap og skuffer. Jeg hisser meg opp før det i det hele tatt er en realitet at jeg har blitt holdt våken av høylydte vorspiel og nachspiel. Jeg bare forventer at det kommer til å bli sånn. Det er bare et spørsmål om tid før de har blitt varme i trøya. I mellomtida er jeg hu sure, gamle, irriterte med høyt blodtrykk og stygt blikk.

Lykkelig uvitende går jeg for å sjekke posten min. Vanligvis er det svært lite å hente, men i dag var det to brev. Et med fin håndskrift, noe som indikerer en hyggelig hilsen fra gamle kjente. Det andre brevet var med vindu og logo utenpå. “Sikkert no’ reklamegreier” tenkte jeg og valgte å åpne det kjedelige, altså reklamen, først.

AAANGST! INKASSOVARSEL! LANGTIDSOVERVÅKNING! AAANGST!

Jeg er en dame med orden i sysakene, så ubetalte regninger forekommer ikke. Samtidig er jeg en dame som bekymrer og engster meg over de små ting i livet. Angsten setter altså inn for fulle kluter, selv om jeg VET at inkasso’n er sendt til feil person. “Tenk om de ikke tror på meg.” Derfor er det herved sendt en lang og forklarende mail til det aktuelle inkassobyrået (heter det inkassobyrå?), med hele livshistorien og alle mulige personlige opplysninger, i håp om at de finner den uansvarlige og uærlige navnesøsteren som ikke betaler regningene sine.

Nå kan det hende at jeg, med min utdanning, ikke er den rette til å stille følgende spørsmål. Det kan hende jeg lærer noe på skolen som gjør at jeg ikke er i “posisjon” til å sette spørsmålstegn ved avisoppslag som dette og dette.

For det første kan jeg ikke fatte og begripe hva som er sjokkerende ved at få voldtektsutsatte velger å anmelde saken. Dette kan umulig komme som julekvelden på kjerringa, -ikke en gang for mannen i gata? Man trenger vel ikke å utdanne seg til barnevernspedagog for ikke å bli sjokket av det?

For det andre så skjønner jeg ikke hvorfor dette voldtektsutvalget har valgt å modere tallene for å være konservative og edruelige. Neida, vi skal ikke rope “ulv, ulv!”, men hva er poenget med å gå stille i dørene når det gjelder så alvorlige saker? Her må vel poenget være at noen faktisk tør å rope “varsko”, slik at det blir slutt på all bagatelliseringen. Jeg har sagt det før, men det er alt for få i hjelpeapparatet som tør å “ta i” disse sakene.

Nå skal jeg legge til at voldtektsutvalget har pressekonferanse om en drøy halvtime, så det kan hende det kommer mer nyansert fram der. Jeg blir bare litt sur på VG og Dagbladet som fremstiller dette som store nyheter som vil sjokkere hele Norge. Jeg håper at folk flest er klar over at voldtekter skjer, og at mange av de ikke blir anmeldt.

Jeg orker ikke å blogge hver dag. Dvs. jeg klarer ikke å produsere en bloggpost pr. dag. Da vil det bli alt for mange poster som dette, hvor jeg skriver om at jeg ikke klarer å blogge hver dag eller andre oppgulp som er intetsigende som få (dette er ikke det første og neppe det siste).

Selv har jeg slått meg til ro med at det er sånn. Det er greit at jeg ikke blogger hver dag. For et års tid siden føltes ikke det greit, men nå er det det. Og jeg håper at leserne mine også syns det er greit, og fortsetter å komme på besøk selv om det ikke alltid er noe nytt under solen.
Jeg vet ikke hva det er som gjør at en bloggpost blir født, men jeg klarer altså ikke å skrive ut i fra ingenting. Det må være en inspirasjon eller noe jeg kommer på som gir meg lyst til å skrive, mene og/eller synse.

De neste dagene kommer til å dreie seg mye om familie, så da er det ikke sikkert at det blir oppdatert her da heller. Jeg skal få være mye sammen med min kjære niese, og det gleder jeg meg til. Jeg tenker oftere og oftere på at jeg er heldig som får lov til å være en så stor del av livet hennes. Det gir meg veldig mye, og jeg håper jeg klarer å gi henne litt tilbake også. I og med at mitt liv er sånn som det er, har jeg en unik mulighet til å bruke tid på den lille engelen, og det er jeg veldig takknemlig for. Tenk å få være betydningsfull (hvis jeg klarer det) for et så nydelig menneske!

I kjølvannet av at Lommemannen ble pågrepet har det florert bloggposter om temaet. Det som fattet min interesse, og ble starten for denne posten, var noen spørsmål som ble stilt i dette kommentarfeltet hos Fr.Martinsen. Der ble det bl.a. undret om hva man skal gjøre dersom det er mistanke om seksuelle overgrep. Blivende barnevernspedagog som jeg er, var dette et påskudd for å skrive litt om det jeg har lært i forbindelse med min utdannelse. Først må jeg understreke at jeg ikke er ekspert på området, og så må jeg si at jeg snakker på generelt grunnlag og ikke spesifikt om Lommemann-saken. Dette er kortversjonen, da det er for liten plass til å gjøre dypdykk i problematikken.

Dessverre er det sånn at de aller fleste, inkludert ansatte i barnevernet, kvier seg for å “ta i” disse vanskelige sakene. Mange som har blitt utsatt blir aldri spurt av voksne om de er utsatt for seksuelle overgrep, enten de voksne er barnevernspedagoger, lærere, foreldre eller andre i barnets nettverket. De opplever at de voksne ikke tør å snakke om det, eller at de ikke blir trodd dersom barnet/den unge selv prøver å si det til noen.

Det første er å ta sin egen bekymring på alvor. Dersom du er bekymret for et barn eller en ungdom, så er det faktisk lov til å være det. Og ofte er det sånn at man ikke klarer å sette fingeren på hva det er, men man tar seg i å tenke at “det ER noe med den ungen“. Noen ganger er det en helt naturlig forklaring på hvorfor du tenkte som du tenkte, men andre ganger blir følelsen værende. Da må du ta den på alvor.

Ta kontakt med noen som har kompetanse rundt seksuelle overgrep. Bl.a. Barnevernet, Politiet, Institutt for klinisk sexologi og terapi AS og/eller Støttesenter mot incest skal kunne svare på anonyme henvendelser og gi råd og veiledning om hvordan du skal gå fram. Dersom den du snakker med ikke kan svare på dine spørsmål; be om å få snakke med noen andre! Det er ingen grunn til å være høflig å tenke: “nei, nei, da får jeg bare lure da…”. Dersom det senere viser seg at du har rett, og det blir snakk om anmeldelse, er det svært viktig at du (eller andre utenfor politiet) IKKE har informert den angivelige overgriperen. Det er ene og alene politiets jobb å etterforske en slik sak. Og dersom de skal kunne finne bevis o.l. er det viktig at overgriperen ikke blir advart på forhånd.

Barn og unge vil gi ulike signaler på at noe er galt. Det er derfor viktig at du som voksen er oppmerksom på hvordan barnet/den unge prøver å fortelle. Dersom en 4-åring kommer i barnehagen å utbryter: “Pappa’n min har såååå stor tiss, han!” så er selvsagt ikke det ensbetydende med seksuelt overgrep. Det er når 4-åringen begynner å snakke om ting han/hun ikke har forutsetninger for å vite uten å ha sett eller opplevd det at varsellampene bør begynne å lyse. Utsagn som “han tar tissen i rumpa mi” eller “det kommer hvitt ut av tissen til NN” er kunnskap som ikke står i forhold til alder og utvikling hos en 4-åring.

Men det er ikke alltid det er hva barnet sier som gjør oss bekymret, men hvordan barnet er. Noen andre tegn på seksuelt misbruk kan være at barnet går tilbake i utvikling, har mareritt om natten, er trist og deprimert, atferdsendring hos barnet, barnets oppførsel blir seksualisert, angst, dårlig selvbilde, ønske om å dø og/eller selvskading. Det kan være vage tegn og en kombinasjon av flere. “Det ER noe med den ungen!”

Det er mulig å forebygge. Gi barna en kompetanse som gjør at de vet at det er galt at voksne tar på dem hvis de ikke vil. Overgripere vil ofte prøve å lokke barna, men et løpende og skrikende barn samarbeider ikke. Man kan også gi barna en trygghet og visshet om at vonde hemmeligheter er det lov til å fortelle til mamma og pappa. Gi barnet et språk som gjør det mulig for han/henne og fortelle det til noen. Snakk om at det ikke er lov for voksne å ta på tissen til barn og at barn ikke skal ta på tissen til voksne, på samme måte som vi lærer barna at de ikke skal bli med fremmede. Lær barnet et positivt forhold til egen kropp og nærhet. Da vil de ha lettere for å formidle hvis noe er galt.

Og så det viktigste:
Tro på barnet! Uansett om det viser seg å være sant eller ikke; et barn som forteller om seksuelle overgrep har behov for å bli trodd. Det er så alt for mange som har prøvd å fortelle det til noen…
Det er ALDRI barnets skyld!

Kilde: Margrete Wiede Aasland: “…si det til noen…” (2004). Boka anbefales på det varmeste dersom du er interessert i flere detaljer om temaet.