mattisborgen

I kjølvannet av at Lommemannen ble pågrepet har det florert bloggposter om temaet. Det som fattet min interesse, og ble starten for denne posten, var noen spørsmål som ble stilt i dette kommentarfeltet hos Fr.Martinsen. Der ble det bl.a. undret om hva man skal gjøre dersom det er mistanke om seksuelle overgrep. Blivende barnevernspedagog som jeg er, var dette et påskudd for å skrive litt om det jeg har lært i forbindelse med min utdannelse. Først må jeg understreke at jeg ikke er ekspert på området, og så må jeg si at jeg snakker på generelt grunnlag og ikke spesifikt om Lommemann-saken. Dette er kortversjonen, da det er for liten plass til å gjøre dypdykk i problematikken.

Dessverre er det sånn at de aller fleste, inkludert ansatte i barnevernet, kvier seg for å “ta i” disse vanskelige sakene. Mange som har blitt utsatt blir aldri spurt av voksne om de er utsatt for seksuelle overgrep, enten de voksne er barnevernspedagoger, lærere, foreldre eller andre i barnets nettverket. De opplever at de voksne ikke tør å snakke om det, eller at de ikke blir trodd dersom barnet/den unge selv prøver å si det til noen.

Det første er å ta sin egen bekymring på alvor. Dersom du er bekymret for et barn eller en ungdom, så er det faktisk lov til å være det. Og ofte er det sånn at man ikke klarer å sette fingeren på hva det er, men man tar seg i å tenke at “det ER noe med den ungen“. Noen ganger er det en helt naturlig forklaring på hvorfor du tenkte som du tenkte, men andre ganger blir følelsen værende. Da må du ta den på alvor.

Ta kontakt med noen som har kompetanse rundt seksuelle overgrep. Bl.a. Barnevernet, Politiet, Institutt for klinisk sexologi og terapi AS og/eller Støttesenter mot incest skal kunne svare på anonyme henvendelser og gi råd og veiledning om hvordan du skal gå fram. Dersom den du snakker med ikke kan svare på dine spørsmål; be om å få snakke med noen andre! Det er ingen grunn til å være høflig å tenke: “nei, nei, da får jeg bare lure da…”. Dersom det senere viser seg at du har rett, og det blir snakk om anmeldelse, er det svært viktig at du (eller andre utenfor politiet) IKKE har informert den angivelige overgriperen. Det er ene og alene politiets jobb å etterforske en slik sak. Og dersom de skal kunne finne bevis o.l. er det viktig at overgriperen ikke blir advart på forhånd.

Barn og unge vil gi ulike signaler på at noe er galt. Det er derfor viktig at du som voksen er oppmerksom på hvordan barnet/den unge prøver å fortelle. Dersom en 4-åring kommer i barnehagen å utbryter: “Pappa’n min har såååå stor tiss, han!” så er selvsagt ikke det ensbetydende med seksuelt overgrep. Det er når 4-åringen begynner å snakke om ting han/hun ikke har forutsetninger for å vite uten å ha sett eller opplevd det at varsellampene bør begynne å lyse. Utsagn som “han tar tissen i rumpa mi” eller “det kommer hvitt ut av tissen til NN” er kunnskap som ikke står i forhold til alder og utvikling hos en 4-åring.

Men det er ikke alltid det er hva barnet sier som gjør oss bekymret, men hvordan barnet er. Noen andre tegn på seksuelt misbruk kan være at barnet går tilbake i utvikling, har mareritt om natten, er trist og deprimert, atferdsendring hos barnet, barnets oppførsel blir seksualisert, angst, dårlig selvbilde, ønske om å dø og/eller selvskading. Det kan være vage tegn og en kombinasjon av flere. “Det ER noe med den ungen!”

Det er mulig å forebygge. Gi barna en kompetanse som gjør at de vet at det er galt at voksne tar på dem hvis de ikke vil. Overgripere vil ofte prøve å lokke barna, men et løpende og skrikende barn samarbeider ikke. Man kan også gi barna en trygghet og visshet om at vonde hemmeligheter er det lov til å fortelle til mamma og pappa. Gi barnet et språk som gjør det mulig for han/henne og fortelle det til noen. Snakk om at det ikke er lov for voksne å ta på tissen til barn og at barn ikke skal ta på tissen til voksne, på samme måte som vi lærer barna at de ikke skal bli med fremmede. Lær barnet et positivt forhold til egen kropp og nærhet. Da vil de ha lettere for å formidle hvis noe er galt.

Og så det viktigste:
Tro på barnet! Uansett om det viser seg å være sant eller ikke; et barn som forteller om seksuelle overgrep har behov for å bli trodd. Det er så alt for mange som har prøvd å fortelle det til noen…
Det er ALDRI barnets skyld!

Kilde: Margrete Wiede Aasland: “…si det til noen…” (2004). Boka anbefales på det varmeste dersom du er interessert i flere detaljer om temaet.