mattisborgen

Nå har de lagt ut informasjon om Bacheloroppgaven. Allerede! Jeg som syns det har fungert veldig greit å skyve det foran meg, enn så lenge. Innlevering er ikke før 16. mai, men det er jo en del som bør skje før den tid for å si det sånn, og de har satt opp noen frister som jeg ikke var helt mentalt forberedt på. Blant annet skal en idéskisse og mulige problemstillinger levere allerede 19. feb.!

Jeg trenger kanskje ikke å nevne at det foregår andre ting frem til påske som slettes ikke har med Bacheloroppgaven å gjøre, så det kommer i tilleg. Jeg skal blant annet skrive en praksisoppgave, og jeg har det ikke klart for meg hva den skal handle om heller. Lese burde jeg gjort også.

Det er så mye å grue seg til her i livet.

Jeg har mottatt noen av disse “ta avstand fra Staffs utsagn”-sms’ene som går rundt (ikke den som angivelig oppfordrer advokaten til selvmord). For å ha sagt det: selvsagt er Staffs ymse utsagn, i beste fall, klønete. Jeg har allikevel ikke sendt sms’ene videre, for jeg ser ikke helt hva slags effekt de har annet enn at mobiloperatørene tjener fett på dem. Skal de virke holdningsskapende? Opplysende? Vær vennlig å forklar meg hva godt det gjør at vi som er enige bruker tusenvis av kroner på å sende en slik sms til hverandre. Hvis det skal ha noe for seg, så må de i så fall sendes til Mr. Staff Him Self?

Når det gjelder norsk deltakelse i krigen i Afghanistan, noe jeg ikke har veldig god greie på, så tenker jeg at vi har et ansvar i å avslutte det vi har begynt på. Slik som situasjonen er nå, vil det kanskje gjøre like stor skade å trekke alle tilbake og stenge døra for norske bidrag. Ja, jeg er enig i at noe var feil i utgangspunktet, men vi har ikke mulighet til å gå tilbake dit. Altså, må vi rydde opp i rotet. Dette har også sammenheng med vårt medlemsskap i Nato. Vi kan alltids diskutere USAs rolle kontra Europeiske lands rolle, men sånn som det er nå så mener jeg at Norge har et ansvar for å delta i å prøve å gjøre det bedre. Det hjelper fint lite å sitte her i Norge å syte over hva som har skjedd, for det får vi ikke gjort noe med. -Ikke under noen omstendigheter. Men noen (den kjente personen Noen André) burde kanskje stoppe opp å tenke seg om, spørre om dette fungerer og komme opp med strategier som gjør det bedre og ikke verre. Jeg er ikke helt sikker på hvem det skulle være og hvordan det skulle gå til, men hvis vi lar USA styre showet alene er jeg redd det vil være fullstendig ute av kontroll før vi rekker å si “kake”.

Som tidligere nevnt har jeg fått meg bil (populært kalt “Dråget”). Og jeg sa vel også at den har bakhjulstrekk. I byen jeg bor i har det snødd ujevnt siden 1. januar. Og så blir det mildt. Og så snør det igjen. Mildt. Snø. Ja, du skjønner tegninga. Dette resulterte i at jeg lot Dråget stå et par dager denne uka. (Sekundært var også behov for fysisk aktivitet en grunn.)

Egentlig har jeg mest lyst til å la den stå hele tida, men nå holder jeg på med litt terapi. Du vet sånn terapi der man oppsøker situasjoner man syns er ubehagelige, eller skumle, og piner/tvinger/presser/lider seg gjennom det. Så jeg oppsøker Dråget og tvinger meg selv til å kjøre den. Jeg kjører fra A til B og takker høyere makter når jeg kommer levende fram. Og så skal jeg fra B til A igjen og tenker at “dette går aldri bra”. Men så får jeg parkert og er glad for at Dråget kan stå helt i ro til neste gang.

Ok. Mulig jeg overdriver litt, men sånn som føret er her nå så er det faktisk ikke blåbær å kjøre den bilen. Jeg gleder meg til våren, for den er nok veldig fin på sommerføre! -Hvis den overlever EU-kontroll på onsdag vel og merke…

[Oppdatering: I følge ordboka heter det visst “dråk“, men jeg skylder på dialekta.]

I dag er det en helt vanlig tirsdag, og telefonen ringte kl. 21:34

Min mors stemme i andre enden forteller at det er dårlige nyheter.
Hva da? Hjernen begynner å arbeide seg gjennom alternative dårlige nyheter i lysets hastighet.

Min mors mor, min kjære mommo, er lagt inn på sykehus. Det er kreft i magen med spredning til lever og milt. Vi er realistiske og skjønner at det ser mørkt ut. Vi får beskjed i morra om det er noe å gjøre, eller om det kun er smertelindring som gjelder.

Det var ikke sånn det skulle være!

Jeg har vendt meg til mine lesere før, og jeg gjør det igjen. Denne gangen er det et par ting jeg trenger tips til.

Det første er rett og slett om noen har tips til hva man kan finne på til en klassefest. Vi blir ca 40 pers. og det hadde vært kjekt å ha en “samlende” aktivitet eller to. Jeg har allerede begynt å lage en quiz, og her kan du gjerne komme med forslag til oppgaver. Det neste spørsmålet er om det er noen som har lure idéer til andre aktiviteter eller leker der helst alle 40 kan delta (evt. lagvis) og på liten plass. Å drite ut enkeltpersoner eller å få folk til å gjøre teite ting er uaktuelt. Poenget er at det skal være hyggelig og inkluderende. Fyr løs!

Neste “oppgave”: Min mor og jeg skal på jubileumstur i sommer. Forrige gang vi var på tur var det ikke særlig vellykket med tanke på vær og destinasjon… Mor har ytret ønske om Hellas, og jeg henger gjerne med på det. Derfor er oppgaven som følger: Hvor i Hellas skal vi dra for å få sol, strand, hyggelig atmosfære og rolige omgivelser? La meg spesifisere “rolige omgivelser”. Det betyr lite trafikk, ikke rader og rekker med glorete butikker fylt med strandmadrasser og badetøy i neonfarger. Og helst ikke tusenvis av barn som hviner (barn er veldig fint, men ikke tusenvis som hviner). Ei heller diskotek og fulle fjortisser (eller førtisser). Vi vil til et koselig, lite sted der vi kan få fred og ro, spise god mat og være i sola. De mest halsbrekkende aktivitetene vi skal bedrive er til nød å rusle litt i små gater og kikke på det lokale livet. Skjønner du tegninga? Har du vært på et sånt sted? Ja, forresten. Det er en liten ting til. Vi er landkrabber begge to, så det er ikke særlig ønskelig å måtte kjøre båt fra fastlandet i timesvis for å komme dit…Hm, vi er visst ganske kresne, men det får være.

Har du noen tanker og idéer? Kommentarfeltet er herved åpnet.