øse pøse kjærlighet
Døra står på gløtt. Hvis ikke blir det for mørkt på rommet. Der inne ligger en liten engel og sover. Så veldig tillitsfull. Jeg går forbi døra, stopper og hører etter pusten hennes. Jeg sjekker nok dobbelt så ofte som foreldrene hennes, men sånn er det å være barnevakt. Hennes liv i mine hender. Jeg har ansvaret.
Når hun er våken skravler hun i ett enda sett. Det kommer nye ord hver dag, og hun øver seg på å anvende dem. Nå er det mulig å føre en samtale, selv om logikken ikke alltid er til stede. Det er ikke fritt for at hun er ufrivillig morsom rett som det er. Vilje har hun nok av, men som tante slipper jeg unna de verste prøvelsene. Vi klarer å komme oss gjennom kveldsstell og måltider uten å krangle nevneverdig.
Jeg er utrolig priviligert som får tilbringe så mye tid med engelen. Ikke bare bor jeg i noen lunde nærhet, men jeg har også tid og mulighet til å stille opp når det trengs. Det kan hende det blir andre boller når jeg skal ut i jobb, men jeg håper at jeg/vi kan få lagt puslespillet allikevel. Jeg er uansett heldig som får våkne opp før fuglen fiser i morra tidlig og vite at det første mennesket jeg ser er en engel som er betingelsesløst glad i meg.
20:19