mattisborgen

At det skulle være så mye styr forbundet med å bli frastjålet et bilskilt kunne jeg egentlig tenkt meg. Ja, jeg er intet mindre enn skikkelig irritert på den/de som gjorde det! Makan til idioter!

Etter en tur på politistasjonen for å anmelde forholdet, ble jeg bedt om å ta med papiret til biltilsynet. Pliktoppfyllende som jeg er, gjorde jeg det. Suste av gårde med bil uten skilt foran for å ordne opp i rotet. Fremme på biltilsynet kunne jeg fort konstantere at de hadde flyttet. Jeg har tross alt ikke satt mine bein der siden jeg tok førerkort i forrige århundre, så hvem følger vel med på hvor biltilsynet flytter til en hver tid?

Det hang en lapp på døra med to alternativer. Jeg kunne dra til veitrafikkstasjonen som hadde flyttet til en naboby ca. tre mil unna, eller jeg kunne oppsøke kontoret i samme by hvor jeg befant meg. Valget falt på siste alternativ. Røvermobilen og jeg dro tilbake samme retning som vi kom, og fant omsider parkeringsplass og riktig kontor. Jeg trakk kølapp og bestemte meg fort for å ikke la meg irritere over det faktum at dette var et sted hvor folk uten kølapp tydeligvis bare kunne gå frem til skranken og få hjelp innimellom de med kølapp.

Etter en liten stund plinget det, og det var min tur. Jeg steg frem til skranken med mitt kølappnummer der en mannlig kundebehandler satt. -Og snakket med kameraten som stod på andre siden av skranken… Jeg ble stående rett foran han mens han satt med hodet vendt mot venstre der kameraten stod. De lo og skravlet i noe som virket som en evighet, før mannen bak skranken strakk ut en hånd for å ta i mot papiret som han skimtet i sidesynet (han hadde fortsatt ikke sett i min retning). Jeg trakk papiret til meg fordi jeg gjerne ville ha kontakt.

Etter ytterligere sekunder, kunne mannen la seg forstyrre av at en kunde var tilstede.
Røverdatter (mens jeg gir han anmeldelsen): Ja, du, jeg har blitt frastjålet et bilskilt og…
Mannen (avbryter etter et kjapt blikk på papiret): Ja, detta kan ikke jeg hjelpe deg med. Da må du til nabobyen.
Røverdatter: Øh…mener du at jeg må kjøre helt til nabobyen for å levere et ark? Kan jeg ikke sende det i posten?
Mannen: Jo, jeg kan sende det for deg, så får de det i morgen. (Fortsetter å snakke med kameraten og legger papiret i en konvolutt.)
Røverdatter (avbryter samtalen med kameraten): Ja, men hva skal jeg gjøre i mellomtida da? Kan jeg bare kjøre rundt med ett skilt?
Mannen: Nei, da må du ha en kopi av anmeldelsen sånn at du kan vise hvis du blir stoppa. (Tar en kopi av papiret) Og så må du til nabobyen for å hente skiltet når det er ferdig.
Røverdatter: Tror du det er mulig å få det skiltet sendt til den byen jeg bor i? (På dette tidspunktet var jeg overbevist om at alle bilskilt blir produsert et sted i landet og sendt videre til byer med veitrafikkstasjoner)
Mannen: Nja…Det tviler jeg på, men da må du nok ringe nabobyen og høre med dem.
Røverdatter: Ja, greit. Det skal jeg gjøre.

Dagen derpå ringer jeg statens vegvesen. Det er et 815-nummer som leder meg til et sentralbord. Jeg får snakke med nabobyen for å bli fortalt at jeg må ringe byen jeg bor i dersom jeg vil har skiltet dit. Jeg spør om damen i nabobyen kan være vennlig å sette meg over eller gi meg et direktenummer til byen jeg bor i, men jeg må altså legge på for å ringe samme nummer en gang til og be om å få snakke med byen jeg bor i. Jeg kan ikke annet enn å gjøre som jeg blir bedt om, og alt ordner seg med bestilling osv.

I mellomtiden handler jeg skruer til å skru fast skiltet og tenker at nå kommer resten til å gå på skinner…
(Fortsettelse følger)