mattisborgen

…Selvsagt kunne ikke alt gå på skinner etter å ha blitt frarøvet bilskilt og ordnet det praktiske som kommer i kjølvannet av slike hendelser.

På mandag ankom jeg, etter avtale, biltilsynet i byen jeg bor i. Jeg var svært optimistisk etter å ha gått til anskaffelse av to forskjellige skruestørrelser. -Det skiltet skulle på igjen uansett og samma hva.
Jeg trekker kølapp og det blir min tur uten sniking i køa eller menn bak skranken som snakker med kamerater. Jeg forteller hva mitt ærend er, mannen henter skiltet og jeg betaler for meg. Alt er såre vel helt til jeg, til min store forskrekkelse, oppdager at det ikke er et eneste hull til skruene i skiltet.

Røverdatter: Hæ?! Er det ikke skruehull i skiltet?
Mannen: Nei, de lager ikke hull i bilskilt.
Røverdatter: Jammen, hvordan skal jeg får skrudd det fast på bilen min da?
Mannen: Nei, det er vel noen på verkstedene rundt her som kan hjelpe deg?
Røverdatter: Ja…jeg hadde tenkt jeg kunne gjøre det selv jeg, men…

Tilbake i den skiltløse bilen lurte jeg litt på hvor det egentlig fantes bilverksteder i denne byen, men jeg fattet mot. Ute på veien kom jeg til og med på at det fantes et Mercedes-verksted borti gata. Jeg satte kursen og spekulerte i hvor dyrt dette skulle bli. Med min personlige økonomi i tankene, klekket jeg ut en plan…

Om jeg er aldri så mye for likestilling åpnet jeg samtalen med bilverkstedsmannen med følgende (alltid like effektive): “Hei, er det noen som kan hjelpe en kvinne i nød?” (Denne setningen må eskorteres av et søtt smil og tindrende øyne, men ikke så tilgjort at det mister troverdighet. Man er jo ikke helt hjelpesløs heller!) Mannen falt (som så mange andre før han) selvsagt for trikset, ble med damen ut, skrudde på plate som skiltet ble plassert i, nevnte at jeg jo kunne fått skruer hos dem og ba meg komme dit neste gang noe skulle inntreffe. Alt sammen helt gratis! Jeg takket naturligvis for hjelpen og dro av gårde med nytt skilt og en hel masse tilbakelagt trøbbel.