jeg folder mine hender små
Noen ganger ber jeg til Gud. Dvs: jeg gjør det når jeg husker det, så jeg kan ikke kalle det en rutine for å si det sånn. Dette skjer etter sengetid, og jeg sier ordene inni meg. Av en eller annen grunn har jeg de siste årene fått det for meg at jeg skal begynne med “Fader vår”. Ofte må jeg snu før jeg kommer halvveis og begynne på nytt, fordi jeg er så trøtt at tankene vandrer langt av gårde før jeg kommer til vårt daglige brød.
En annen ting er at jeg retter ordene mot Gud, ikke Jesus. Jeg vet ikke grunnen til det heller, men kanskje har det noe med at det er mer effektivt å tiltale sjefen direkte i stedet for å gå gjennom et mellomledd.
Uansett; jeg kommer meg gjennom “Fader vår”, og da prøver jeg å være flink til å takke for gode ting. (Hvis ikke så er det jo litt dumt å be om ting, hvis man ikke viser noen form for høflighet, men ikke si det til Gud.) Jeg takker for at jeg er frisk og rask (hvor rask er jeg egentlig på en skala?), at jeg har en fin familie, at jeg henger med på skolen og andre lignende greier. Hvis det er noe spesielt som har skjedd eller noe som er vanskelig så ender det som regel med at jeg bare sier: “Ja, du skjønner hva jeg mener” uten å fullføre tankerekka. Men stort sett ber jeg ikke om så mye annet enn at familie, venner og folk generelt skal ha det trygt og godt. Jeg syns egentlig ikke det er for mye forlangt.
Det har også hendt seg at Gud har fått en aldri så liten tordentale. Og da er ikke jeg den som pakker det inn i bomull. Jeg syns det er rett og rimelig, hvis man skal gå ut i fra at fyren (det er vel politisk ukorrekt å tenke på Gud som en mann, men…) er allmektig. Han tåler vel litt han og.
Så ja. Jeg ber rett som det er.
Se det. Det var vel ikke noe hokus-pokus vel?
6:23