Jeg er emosjonell for tida. Rett og slett. Jeg gråter av Oprah, ekstrem oppussing og av American Idol -innsamlingsaksjon. Jeg orker ikke å se alle reklamene fra Unicef og lignende organisasjoner som ruller over tv-skjermen med bønn om å hjelpe alle de millioner av barn som så sårt trenger mat, klær, medisiner, skolegang osv. Og jeg tenker på hvordan i himmelens navn jeg skal få råd til å gi penger til alle jeg så gjerne vil gi penger til.
Jeg tenker på bestemødrene mine som begge er ved livets endestasjon. Den ene på aldershjem, tannløs og hjelpeløs med begynnende/medium demens (hun husker fortsatt folk, men vet ikke hvilken dag det er eller når hun sist fikk mat). Den andre med uhelbredelig kreft, som bare venter på å trekke sitt siste sukk. Men ingen vet hvor kort eller lang tid det vil ta. Jeg tenker på min mor som skal miste sin mor, og jeg tenker på andre familiemedlemmer som ikke har det så greit.
Jeg tenker på lille “reka” som skal komme til verden om et halvt år, og ber til høyere makter om at han/hun får med seg all den bagasjen som trengs. Jeg takker de samme maktene for at lille niese, som skal bli storesøster, er perfekt og har det bra.
Jeg tenker på alle familiene jeg skal møte gjennom jobben jeg begynner i, og om jeg klarer å holde følelsene på nødvendig avstand. Jeg håper at jeg klarer å gi dem “noe”. At jeg klarer å ta avgjørelser som i første rekke er bra for barna/ungdommen, men som også foreldrene kan leve med. At jeg klarer å møte dem med respekt og anerkjennelse, slik at møtet med barnevernet ikke blir en krenkelse, men den hjelpen det er ment å være. Kort og godt: jeg håper jeg kommer til å gjøre en god jobb.
Jeg tenker på den lille kattepusen jeg har hatt besøk av i dag, og skjønner ikke hvorfor det var så vanskelig å være streng mot den. Selvfølgelig tok jeg den med ut de fire gangen h*n kom inn (og ga den verken vått eller tørt), men da h*n la seg til rette i stolen ved siden av meg på terrassen, klarte jeg ikke å jage h*n bort. Nå i kveld har jeg nesten håpet på at den skal komme tilbake, -og jeg er ikke videre begeistret for katter…
Jeg har rett og slett vært ei sippeguri de siste dagene, og jeg skjønner ikke helt hvorfor. Det er ingen åpenbar grunn, så da går det vel over like fort som det kom. I morra får jeg dra og kløyve litt ved. -Kanskje det hjelper å gjøre noe nyttig. Det gir ikke mat til alle sultne barn eller kurerer sykdommer og alderdom, men kanskje jeg kommer på en god idé, eller noe sånt…
