mattisborgen

Jeg kom til å tenke på melodi grand prix. -Bare sånn ut av det blå da jeg puslet med et eller annet på kjøkkenet. Egentlig syns jeg det er en uting at den norske finalen skal strekke seg over flere helger. Alt var bedre før, da MGP var på én kveld. Sånn som det er nå, går det meg hus forbi. Jeg tror at flere glemmer det eller ikke kan osv. når det er snakk om å sette av så mye tid til delfinaler. Jeg gidder i hvert fall ikke å følge med på samme måte som den gangen i gode gamle dager da MGP var et av årets tv-høydepunkter.

Og så tenkte jeg at i teorien har Lene Alexandra sjansen til å vinne den norske finalen. Og hvis hun vinner her skal hun representere Norge som land i den internasjonale finalen av sangkonkurransen. -I teorien altså.

Lykkelig uvitende går jeg for å sjekke posten min. Vanligvis er det svært lite å hente, men i dag var det to brev. Et med fin håndskrift, noe som indikerer en hyggelig hilsen fra gamle kjente. Det andre brevet var med vindu og logo utenpå. “Sikkert no’ reklamegreier” tenkte jeg og valgte å åpne det kjedelige, altså reklamen, først.

AAANGST! INKASSOVARSEL! LANGTIDSOVERVÅKNING! AAANGST!

Jeg er en dame med orden i sysakene, så ubetalte regninger forekommer ikke. Samtidig er jeg en dame som bekymrer og engster meg over de små ting i livet. Angsten setter altså inn for fulle kluter, selv om jeg VET at inkasso’n er sendt til feil person. “Tenk om de ikke tror på meg.” Derfor er det herved sendt en lang og forklarende mail til det aktuelle inkassobyrået (heter det inkassobyrå?), med hele livshistorien og alle mulige personlige opplysninger, i håp om at de finner den uansvarlige og uærlige navnesøsteren som ikke betaler regningene sine.

Jeg orker ikke å blogge hver dag. Dvs. jeg klarer ikke å produsere en bloggpost pr. dag. Da vil det bli alt for mange poster som dette, hvor jeg skriver om at jeg ikke klarer å blogge hver dag eller andre oppgulp som er intetsigende som få (dette er ikke det første og neppe det siste).

Selv har jeg slått meg til ro med at det er sånn. Det er greit at jeg ikke blogger hver dag. For et års tid siden føltes ikke det greit, men nå er det det. Og jeg håper at leserne mine også syns det er greit, og fortsetter å komme på besøk selv om det ikke alltid er noe nytt under solen.
Jeg vet ikke hva det er som gjør at en bloggpost blir født, men jeg klarer altså ikke å skrive ut i fra ingenting. Det må være en inspirasjon eller noe jeg kommer på som gir meg lyst til å skrive, mene og/eller synse.

De neste dagene kommer til å dreie seg mye om familie, så da er det ikke sikkert at det blir oppdatert her da heller. Jeg skal få være mye sammen med min kjære niese, og det gleder jeg meg til. Jeg tenker oftere og oftere på at jeg er heldig som får lov til å være en så stor del av livet hennes. Det gir meg veldig mye, og jeg håper jeg klarer å gi henne litt tilbake også. I og med at mitt liv er sånn som det er, har jeg en unik mulighet til å bruke tid på den lille engelen, og det er jeg veldig takknemlig for. Tenk å få være betydningsfull (hvis jeg klarer det) for et så nydelig menneske!

Det er ikke så ofte vi i mattisborgen kommenterer nyhetsbildet eller noe som kan minne om politikk, men her er altså et unntak.

I går vedtok kirkemøtet at kirken kan åpne for vigsler av prester som lever i homofile ekteskap. I realiteten betyr visst vedtaket at det blir opp til hver enkelt biskop om de vil gjøre det eller ikke. Hvis vi bare gir dem litt tid, så tror jeg de fleste biskoper som fortsatt er motstandere enten vil “come around” eller dø ut. Forhåpentligvis vil det da om noen år være flere som er for enn i mot.

Nå er det noen motstandere av dette vedtaket som er redde for at kirken skal miste medlemmer. Jeg tror det heller er snarere tvert i mot; endelig åpner kirken døra på gløtt og gir rom for mange som ikke har villet være medlemmer pga lav takhøyde (som i gjør døren høy, gjør porten vid!). Det er en lang vei å gå enda, blant annet i forhold til den sagnomsuste ekteskapsloven, men slik jeg ser dette er det en begynnelse. Og hurra for det!

Personlig mener jeg at dette ikke burde være noe problem eller gjenstand for debatt, men nå er det en gang sånn at den norske kirke er sidrumpa. Så da får vi heller ha litt tålmodighet med de redde menn og kvinner med prestekrager som tror at det å være homofil er så mye mer annerledes enn å være heterofil.

Oktober er over, så jeg gir slipp på det sukkersøte rosa-hjerte-temaet som ikke tillot linjeavstand mellom avsnittene(!). Inntil jeg evt. orker å gjøre noe med et nytt “theme” eller “template” så går jeg tilbake til det gamle. Jeg liker at det er passe ryddig og nøytralt, og har foreløpig ikke kommet over et annet som jeg liker like godt. DESSUTEN er det vanskeligere å endre på WP-theme’ene enn Blogger-template’ene. Så det. Da får det være sånn til det blir mer tid og motivasjon.

Noen nye linker er på plass, og i rettferdighetens navn burde det vært gjort for lenge siden. Her kan jeg alltids trekke fram tid og motivasjon igjen, men det er kjedelig med for mange gjentakelser. Kommer nok flere endringer på den lista etter hvert.

Jeg har vært i praksis i ca. 11 uker og denne uken har jeg for første gang kjent litt på at jeg begynner å bli lei tenåringer. Å bli kalt “hu stygge” overlever jeg. Men å leke “katt og mus” med elever som skulker, og som løper sin vei så fort de ser meg borti gangen, kan tære på en, i utgangspunktet, frynsete røvertålmodighet…

I helga skal jeg lade batteriet. Hjemme alene på hybelen. Joggedress. Tv.