mattisborgen

Oktober er over, så jeg gir slipp på det sukkersøte rosa-hjerte-temaet som ikke tillot linjeavstand mellom avsnittene(!). Inntil jeg evt. orker å gjøre noe med et nytt “theme” eller “template” så går jeg tilbake til det gamle. Jeg liker at det er passe ryddig og nøytralt, og har foreløpig ikke kommet over et annet som jeg liker like godt. DESSUTEN er det vanskeligere å endre på WP-theme’ene enn Blogger-template’ene. Så det. Da får det være sånn til det blir mer tid og motivasjon.

Noen nye linker er på plass, og i rettferdighetens navn burde det vært gjort for lenge siden. Her kan jeg alltids trekke fram tid og motivasjon igjen, men det er kjedelig med for mange gjentakelser. Kommer nok flere endringer på den lista etter hvert.

Jeg har vært i praksis i ca. 11 uker og denne uken har jeg for første gang kjent litt på at jeg begynner å bli lei tenåringer. Å bli kalt “hu stygge” overlever jeg. Men å leke “katt og mus” med elever som skulker, og som løper sin vei så fort de ser meg borti gangen, kan tære på en, i utgangspunktet, frynsete røvertålmodighet…

I helga skal jeg lade batteriet. Hjemme alene på hybelen. Joggedress. Tv.

Siden det er søndag, og folk har bedre ting å drive med enn å lese blogger tenkte jeg at jeg kunne slippe unna med en alt-og-ingenting-post.
…
Hvis du har glemt det så har vi stilt klokka en time tilbake i natt. Fra kl. 03:00 til 02:00 og vips så er vi altså på vintertid. Jeg syns vel strengt tatt det er litt tidlig med snø, men jeg har begynt å bli lei av de skiftende temperaturene. Det er greit at det blir kaldt nå, så vi slipper å leke “ta av og på lue”-leken.
…
For spesielt interesserte kan jeg rapportere at MS’en er sur og tverr om dagen. Store deler av fredag og lørdag ble tilbrakt i sengen, i håp om å gi kroppen mulighet til å ordne opp med f***skapen. Jeg regner med at søndag og mandag (studiedag) blir tilbrakt i samme område.
Den beste måten å beskrive formen på er at det kjennes ut som en salig blanding av influensa, fyllesyke og døgnet etter en real omgang med spysjuken. Det verker i ledd, jeg er “ør” og “uggen”, og kroppen kjennes hul, beinete selv om den slettes ikke er det. Hvis jeg beveger meg litt mer enn mellom senga og kontorstolen så føles beina umedgjørlige (men de er egentlig ikke det.) Veldig ubehagelig og verre enn det har vært på lenge.
…
I praksis gjør jeg det jeg kan for å holde hodet over vannet. Jeg prøver etter beste evne å bidra med min kompetanse, ta utfordringer, følge opp tilbakemeldinger fra veileder, si lure ting i faglige diskusjoner og ikke minst gjøre en god jobb i forhold til ungdommene.
Det er krevende og spennende på samme tid, så dagene svinger mellom at jeg føler meg udugelig og maktesløs til at jeg føler meg ganske kompetent og flink. Jeg prøver å trøste meg med at det sikkert er sånn det skal være.
…
Jeg savner ikke bandet mitt etter at jeg i sommer besluttet å legge det ned. Jeg kan kanskje savne å synge, men ikke i det bandet. Med tid og stunder får jeg kanskje prøve å få til noe annet, for jeg må jo synge. Men det er godt at jeg ikke savner bandet.
…
Noen ganger blir jeg litt sliten og matt av å stort sett være mye rundt mennesker som er ca. 8-9 år yngre enn meg. De er søte og hyggelige, men det er ikke alltid at våre interesser er sammenfallende, for å si det pent. Det kan bli litt mye av det gode, og sånt kan jeg bli litt sliten og irritabel av. Sikkert en dårlig egenskap hos meg, men alle trenger litt variasjon.
…
Jeg burde sikkert fortalt mamma at jeg ikke er helt i form om dagen, men hun blir så bekymra. Og noen ganger så har hun en tendens til å bagatellisere. -Sikkert for å beskytte seg selv på en måte, men jeg får en snikende følelse av ikke å bli trodd. Dessuten er det ikke noe hun kan gjøre fra eller til, men jeg går og “tygger” litt på om jeg trenger at hun vet. Det er kanskje enda en bakside med at symptomene er usynlige, -at jeg får behov for at noen vet. Det er noen som vet, men ikke mamma denne gangen. Det er forresten veldig ulikt meg å ikke fortelle noe til mamma, så det blir vel en telefon i løpet av dagen tenker jeg.
…
Jeg liker søndager. Å sitte i stolen min, med joggebukse og se repriser på tv er lov på hviledagen. God søndag!
…

Jeg er i praksis for tida. Det er akkurat sånn det bør/skal være: utfordrende, lærerikt, spennende, frustrerende og moro.

En av ungdommene jeg jobber med spurte her en dag: “Er det ikke kjedelig å være barnevernpedagog?” Det var lettende og fint å høre meg selv utbryte et oppriktig og skråsikkert: “næ-hæ-hæi!”

Min opplevelse av at jeg har noe her å gjøre, er betryggende å ha med seg dette siste og avgjørende året på skolen. Det skummelt at jeg snart er ferdig og skal ut i jobb, for jeg føler meg absolutt ikke utlært. -Men det er jo positivt også, for da vil jeg forhåpentligvis fortsette å søke kunnskap etter endt skolegang. Det yrket jeg har valgt er, uten tvil, et ansvarstungt og utfordrende yrke. Samtidig er det spennende og givende.

Jeg har fått tilbakemelding på at jeg har kommet såpass langt at jeg må utfordres for ikke å stagnere i min utvikling. Det er selvsagt hyggelig å få en bekreftelse på at jeg er ganske flink, men det er også litt skummelt fordi da er det mer vanskelig å bli flinkere. Er det noen som har erfaring med å komme over en slik kneik? Bør jeg lese mer? Skrive mer logg som grunnlag for faglig refleksjon? Skal jeg se døden i hvitøyet og kaste meg ut i tverrfaglige diskusjoner og tørre å ta i bruk faglig argumentasjon? Jeg vet egentlig at svaret på det siste er “ja”, men hvordan kan jeg klare å kaste bort frykten for å feile?

Gode råd tas i mot med takk…

Dette er dagen da jeg skal stå opp til ukristelig tid, for så å stå foran en gjeng 13-åringer og gjøre et godt førsteinntrykk. Det inntrykket har nemlig alt å si for hvordan de neste dagene, evt. ukene, vil fortone seg for min del. Oppgaven går ut på å bli kjent med gjengen, og da er det ikke til å stikke under en stol at det er fordelaktig å ha et godt utgangspunkt. Det går sikkert bra, men jeg er nervøs. Vil de like meg eller ikke?

Det er nesten som å begynne på ungdomsskolen igjen…

Her er et lite utvalg av spørsmål som kan dukke opp i det røverske hodet, og du er selvfølgelig velkommen til å svare hvis du kan noen av svarene:

1. Når strippere, uansett kjønn, river av seg undertøyet (altså ikke vrikker det av seg på en sexy måte slik jeg antar at noen gjør); gjør det ikke bittelitt vondt mellom beina et sted?

2. Hva betyr det egentlig nå dere skriver (sic) midt i en setning? Er det ironi eller i stedet for (!)? Jeg har prøvd å forstå men det dukker opp i så ulike sammenhenger at jeg blir forvirra.

3. Hvor ofte står man egentlig på kjøkkenet og stryker skjorter mens man ser på tv, iført rødt lekkert undertøy? (Hvis du er mann; hvor ofte gjør dama di det?)

4. Hvor får man tak i sånne magneter, som man kan lage kjøleskapspoesi av, med norske ord?