mattisborgen

Det er ikke direkte hyggelig å være blogger i disse dager. Beklager folkens, men av åpenbare(!?) grunner så er det ikke akkurat fristende verken å skrive bloggposter eller å kommentere rundt omkring.

Stussligstuggun, sier jeg bare.

Døra står på gløtt. Hvis ikke blir det for mørkt på rommet. Der inne ligger en liten engel og sover. Så veldig tillitsfull. Jeg går forbi døra, stopper og hører etter pusten hennes. Jeg sjekker nok dobbelt så ofte som foreldrene hennes, men sånn er det å være barnevakt. Hennes liv i mine hender. Jeg har ansvaret.

Når hun er våken skravler hun i ett enda sett. Det kommer nye ord hver dag, og hun øver seg på å anvende dem. Nå er det mulig å føre en samtale, selv om logikken ikke alltid er til stede. Det er ikke fritt for at hun er ufrivillig morsom rett som det er. Vilje har hun nok av, men som tante slipper jeg unna de verste prøvelsene. Vi klarer å komme oss gjennom kveldsstell og måltider uten å krangle nevneverdig.

Jeg er utrolig priviligert som får tilbringe så mye tid med engelen. Ikke bare bor jeg i noen lunde nærhet, men jeg har også tid og mulighet til å stille opp når det trengs. Det kan hende det blir andre boller når jeg skal ut i jobb, men jeg håper at jeg/vi kan få lagt puslespillet allikevel. Jeg er uansett heldig som får våkne opp før fuglen fiser i morra tidlig og vite at det første mennesket jeg ser er en engel som er betingelsesløst glad i meg.

Hva er best?

Å dø sakte men sikkert av global oppvarming, eller dø fort og gæli av en massiv supernovaeksplosjon?

Jeg vil anta at en del av mine lesere også er faste gjester hos Delirium. Nå har Hjorthen fått en god idé, og jeg oppfordrer mine lesere til å gi sin skjerv. Bloggerby har godt av litt hjertevarme i disse tider.

Hjorthen skriver på sin blogg:

“Delirium trenger ikke penger, hun får naturligvis den behandlingen hun skal ha, hun har mat på bordet, hun har klær på kroppen. Men hun har nå delt sine gleder, sorger og bekymringer med oss via bloggen sin i lang tid nå, og jeg har lyst til å gi noe tilbake. Jeg synes hun fortjener en helg på hotell, gjerne et med spa, og jeg tror det skal være mulig å få det til. Faktisk tror jeg at jeg skal driste meg til å garantere det, men jo flere som vil bidra, jo bedre blir det.”

Det er lett: Bli med å sende Delirium på spa!

For noen måneder siden fikk min farmor flytte til et sykehjem. Dette er vel og bra, og det er betryggende at hun har folk rundt seg.

Jeg er ikke bevandret i norske sykehjem, men det er en tanke som har slått meg etter å ha besøkt min farmor noen ganger. Hun bor på en avdeling, og har altså flere medbeboere. De gangene jeg har vært der har hun og flere av de andre sitti på dagligstua. Tanken som har slått meg er at pleierne som jobber der sitter inne på vaktrommet og ler og drikker kaffe. Altså; de løper jo til og fra hvis noen trenger hjelp (går jeg ut i fra), men tanken min går mer på dette med at de ikke er sammen med de som bor der. Nå kan det godt hende at jeg tråkker veldig i salaten, men på en måte så sammenligner jeg det litt med å jobbe i barnehage. Ikke at jeg sammenligner de eldre med barna, men burde ikke de som jobber der være sammen med brukerne/pasientene/beboerne? Eller er det ikke sånn man gjør det på sykehjem rundt omkring?

Jeg må ta noen forbehold her, for jeg er utrolig takknemlig for at noen tar vare på de syke og gamle. Det er et yrke jeg har stor respekt for, så jeg mener ikke å være veldig kritisk. -Mer nysgjerrig kanskje. Dessuten har jo jeg kun vært innom på besøk, så jeg vet jo ikke hva de gjør mesteparten av tida.