mattisborgen

Jeg er fortsatt på hytta. Og skal skrive oppgave.

Plutselig ble jeg innhentet av det store, stygge Bachelortrollet. Jeg fikk det for meg at jeg ikke kommer til å klare det, og at jeg aldri vil produsere en oppgave som er interessant, gjennomtenkt og god nok. Det er litt for tidlig å bli grepet av panikk. Jeg er nødt for å holde meg på beina frem til påske i hvert fall. Aller helst til 17. mai. -Egentlig resten av livet, men det er vel for mye for langt.

[Dette blir neppe det siste dere hører om Bachelortrollet. Bær over med meg i noen måneder til, er dere snille…]

Ingen unger er ufordragelige. Det er et ufordragelig ord å bruke om et barn. Det betyr at man ikke tåler. Og det er faktisk ganske mange voksne som betegner enkelte barn som ufordragelige. Jeg har vært borti det både i barnehage og i skolen, og det skjærer meg i brystet når voksne mennesker som jobber med barn beskriver barn som nettopp ufordragelig.

Det er lov å ikke like alle. Sånn er det her i verden. Derfor er jeg helt åpen for det at noen voksne ikke går sammen med alle barn, og noen barn ikke går sammen med alle voksne. Det er lov selv om man jobber i barnehage eller skole. MEN som voksen har man et litt annet ansvar enn det barn har, og derfor er det den voksne som må være bevisst på sine egne følelser overfor barna. Er det noen man favoriserer? Er det noen man kjenner at man ikke takler så godt?

Alle barn har gode sider, men noen har en atferd som kan være vanskelig å svelge. Da er det ekstra viktig at de voksne passer på å skille mellom atferden og mennesket bak atferden. Det er vanskelig, men desto mer viktig. Ansvaret ligger hos den voksne. I å kalle noen for ufordragelig ligger det en oppgitthet. Da har man på en måte avskrevet muligheten for endring og utvikling. Plutselig er det håpløst. Det tror jeg er svært farlig hvis man jobber med barn, og særlig fordi det ofte er de som trenger godhet mest som blir omtalt som ufordragelige.

Nå kan det hende at jeg, med min utdanning, ikke er den rette til å stille følgende spørsmål. Det kan hende jeg lærer noe på skolen som gjør at jeg ikke er i “posisjon” til å sette spørsmålstegn ved avisoppslag som dette og dette.

For det første kan jeg ikke fatte og begripe hva som er sjokkerende ved at få voldtektsutsatte velger å anmelde saken. Dette kan umulig komme som julekvelden på kjerringa, -ikke en gang for mannen i gata? Man trenger vel ikke å utdanne seg til barnevernspedagog for ikke å bli sjokket av det?

For det andre så skjønner jeg ikke hvorfor dette voldtektsutvalget har valgt å modere tallene for å være konservative og edruelige. Neida, vi skal ikke rope “ulv, ulv!”, men hva er poenget med å gå stille i dørene når det gjelder så alvorlige saker? Her må vel poenget være at noen faktisk tør å rope “varsko”, slik at det blir slutt på all bagatelliseringen. Jeg har sagt det før, men det er alt for få i hjelpeapparatet som tør å “ta i” disse sakene.

Nå skal jeg legge til at voldtektsutvalget har pressekonferanse om en drøy halvtime, så det kan hende det kommer mer nyansert fram der. Jeg blir bare litt sur på VG og Dagbladet som fremstiller dette som store nyheter som vil sjokkere hele Norge. Jeg håper at folk flest er klar over at voldtekter skjer, og at mange av de ikke blir anmeldt.

I dag er det en helt vanlig tirsdag, og telefonen ringte kl. 21:34

Min mors stemme i andre enden forteller at det er dårlige nyheter.
Hva da? Hjernen begynner å arbeide seg gjennom alternative dårlige nyheter i lysets hastighet.

Min mors mor, min kjære mommo, er lagt inn på sykehus. Det er kreft i magen med spredning til lever og milt. Vi er realistiske og skjønner at det ser mørkt ut. Vi får beskjed i morra om det er noe å gjøre, eller om det kun er smertelindring som gjelder.

Det var ikke sånn det skulle være!

På fredag hadde jeg tidenes verste dag på jobb (praksis). P.g.a. taushetsplikt kan jeg ikke gå i detaljer her på bloggen, men jeg kan f.eks. si at dagen startet med at jeg ble tatt av et prosjekt. Det er et prosjekt jeg har jobbet med siden jeg begynte i august, og jeg hadde en slags plan om at jeg kunne utrettet noe eller satt i gang noe før jeg er ferdig til jul. Grunnen til at jeg blir tatt av dette prosjektet er visst at det er mye rot og tull, men jeg klarer ikke helt å la være å ta det som et nederlag. Et stort nederlag.

Ganske rett etterpå fikk jeg en tilbakemelding på min egen atferd som ikke var spesielt hyggelig. Jeg ble fryktelig lei meg, følte meg misforstått og hadde mest lyst til å gi opp resten av praksisen. Jeg kjenner meg ikke igjen i det jeg fikk høre, men det hjelper ikke når noen har en slik opplevelse av meg. Min opplevelse er/var det ingen som bryr/brydde seg noe om.

Det er så innmari vondt. Og denne uken ser det ut til at andre fortsetter som før, som om ingenting hadde skjedd. Jeg er på ingen måte feilfri, så det er ikke det at jeg ikke tar kritikk. Men jeg går rundt med en vond klump i magen og føler jeg meg bedøvet, stemplet og brakt i taushet.