mattisborgen

Nå kan det hende at jeg, med min utdanning, ikke er den rette til å stille følgende spørsmål. Det kan hende jeg lærer noe på skolen som gjør at jeg ikke er i “posisjon” til å sette spørsmålstegn ved avisoppslag som dette og dette.

For det første kan jeg ikke fatte og begripe hva som er sjokkerende ved at få voldtektsutsatte velger å anmelde saken. Dette kan umulig komme som julekvelden på kjerringa, -ikke en gang for mannen i gata? Man trenger vel ikke å utdanne seg til barnevernspedagog for ikke å bli sjokket av det?

For det andre så skjønner jeg ikke hvorfor dette voldtektsutvalget har valgt å modere tallene for å være konservative og edruelige. Neida, vi skal ikke rope “ulv, ulv!”, men hva er poenget med å gå stille i dørene når det gjelder så alvorlige saker? Her må vel poenget være at noen faktisk tør å rope “varsko”, slik at det blir slutt på all bagatelliseringen. Jeg har sagt det før, men det er alt for få i hjelpeapparatet som tør å “ta i” disse sakene.

Nå skal jeg legge til at voldtektsutvalget har pressekonferanse om en drøy halvtime, så det kan hende det kommer mer nyansert fram der. Jeg blir bare litt sur på VG og Dagbladet som fremstiller dette som store nyheter som vil sjokkere hele Norge. Jeg håper at folk flest er klar over at voldtekter skjer, og at mange av de ikke blir anmeldt.

I dag er det en helt vanlig tirsdag, og telefonen ringte kl. 21:34

Min mors stemme i andre enden forteller at det er dårlige nyheter.
Hva da? Hjernen begynner å arbeide seg gjennom alternative dårlige nyheter i lysets hastighet.

Min mors mor, min kjære mommo, er lagt inn på sykehus. Det er kreft i magen med spredning til lever og milt. Vi er realistiske og skjønner at det ser mørkt ut. Vi får beskjed i morra om det er noe å gjøre, eller om det kun er smertelindring som gjelder.

Det var ikke sånn det skulle være!

På fredag hadde jeg tidenes verste dag på jobb (praksis). P.g.a. taushetsplikt kan jeg ikke gå i detaljer her på bloggen, men jeg kan f.eks. si at dagen startet med at jeg ble tatt av et prosjekt. Det er et prosjekt jeg har jobbet med siden jeg begynte i august, og jeg hadde en slags plan om at jeg kunne utrettet noe eller satt i gang noe før jeg er ferdig til jul. Grunnen til at jeg blir tatt av dette prosjektet er visst at det er mye rot og tull, men jeg klarer ikke helt å la være å ta det som et nederlag. Et stort nederlag.

Ganske rett etterpå fikk jeg en tilbakemelding på min egen atferd som ikke var spesielt hyggelig. Jeg ble fryktelig lei meg, følte meg misforstått og hadde mest lyst til å gi opp resten av praksisen. Jeg kjenner meg ikke igjen i det jeg fikk høre, men det hjelper ikke når noen har en slik opplevelse av meg. Min opplevelse er/var det ingen som bryr/brydde seg noe om.

Det er så innmari vondt. Og denne uken ser det ut til at andre fortsetter som før, som om ingenting hadde skjedd. Jeg er på ingen måte feilfri, så det er ikke det at jeg ikke tar kritikk. Men jeg går rundt med en vond klump i magen og føler jeg meg bedøvet, stemplet og brakt i taushet.

Jeg tok meg plutselig i å savne han. Måten han holdt meg på, og noen av de mest intime øyeblikkene. Det var kanskje nærheten til et annet menneske jeg savnet mer enn akkurat han.

Han likte meg best uten sminke. Han syns jeg var tøffest. Han fikk meg til å føle meg vel, og det var like avslappende som det var sjelden kost. Jeg likte det uhøytidelige. Jeg likte han. Han likte meg. Vi var aldri noe mer for hverandre enn en annen som kunne fylle noen behov, og det var greit. Det er fortsatt greit.

Jeg så han i vår. Etter at jeg hadde tatt meg i å savne han. Uvitende om at jeg kunne kikke litt på han i folkemengden, stod han der med armen rundt kjæresten sin. Jeg lurte på om han hadde det bra, og et lite øyeblikk kjente jeg igjen følelsen av å stå i den armkroken.

Det er ikke så ofte vi i mattisborgen kommenterer nyhetsbildet eller noe som kan minne om politikk, men her er altså et unntak.

I går vedtok kirkemøtet at kirken kan åpne for vigsler av prester som lever i homofile ekteskap. I realiteten betyr visst vedtaket at det blir opp til hver enkelt biskop om de vil gjøre det eller ikke. Hvis vi bare gir dem litt tid, så tror jeg de fleste biskoper som fortsatt er motstandere enten vil “come around” eller dø ut. Forhåpentligvis vil det da om noen år være flere som er for enn i mot.

Nå er det noen motstandere av dette vedtaket som er redde for at kirken skal miste medlemmer. Jeg tror det heller er snarere tvert i mot; endelig åpner kirken døra på gløtt og gir rom for mange som ikke har villet være medlemmer pga lav takhøyde (som i gjør døren høy, gjør porten vid!). Det er en lang vei å gå enda, blant annet i forhold til den sagnomsuste ekteskapsloven, men slik jeg ser dette er det en begynnelse. Og hurra for det!

Personlig mener jeg at dette ikke burde være noe problem eller gjenstand for debatt, men nå er det en gang sånn at den norske kirke er sidrumpa. Så da får vi heller ha litt tålmodighet med de redde menn og kvinner med prestekrager som tror at det å være homofil er så mye mer annerledes enn å være heterofil.